Livet, sett gjennom Randi:

Tenker på ordet initiativ, enten er du initiativrik eller initiativløs. Finnes ordet initiativfattig? Det er stor forskjell på å være initiativløs og -fattig.

Initiativtaker er i mange sammenhenger et positivt ladet ord, brukes når noen framsnakkes i forhold til nye bedriftsideer, endringer i lokalmiljø osv. Men, det kan også være negativt ladet, om det dreier seg om mobbing, ran, vold osv.

Vi snakker om godt initiativ, hører det bli brukt: “det var et godt initiativ”, men, brukes dårlig initiativ? Jeg innbiller meg at det er vanligere å si dårlig ide enn dårlig initiativ? Og meningen er grovt sett nokså lik.

Initiativ er et låneord, vi ville vel skrevet initsjativ om det var vårt eget. Selv om ordet er lånt tror jeg betydningen av ordet har vært gyldig her før vi hadde ord for det. Så lenge det er liv vil det være mulig å se initiativ i mennesker. Jeg nekter å tro at noen er helt uten. Selvfølgelig er det situasjoner hvor enkelte er helt initiativløse, men det blir feil å eie det: “Hei, jeg heter Per eller Pål og er initiativløs. Se heller på broren vår, Espen, han er den initiativrike.”

Det ble jo litt mer sant i det jeg slang på setningen om Espen, siden han var den av de tre med mest initiativ.

Initiativ betyr å få noe til å skje. Og ulike varianter/ spesifikasjoner av det. I dag har jeg f.eks ringt bilverkstedet for å sjekke det bråkete eksosanlegget. Klesvasken står og jobber. Og straks er frokosten fortært. Her er det moderat initiativ på morgenen, ikke rikt men heller ikke løst.

Ha en innholdsrik dag der ute!

Hva skjer egentlig når lufta siver ut, jevnt og sakte, antakeligvis fordi knuten er for løst knytt uten at en merker det? Når er det fare på ferde?

Skulle hatt litt frisk luft inn i ballongen nå, kjenner jeg. Skal riktignok snart spise middag, så det lave blodsukkeret er vel med og snakker. Kjenner på lite energi, og det passer litt dårlig nå.

Lite energi passer forresten dårlig bestandig omtrent, tenker jeg. Det er et viktig poeng at kroppen må trenes, og når energien er lav er det tiltak å komme seg opp og ut etter middag. Det blir en slapp knute av det der. Ser for meg den daffe ballongen et par uker etter barnebursdagene, den som bare ligger igjen i et hjørne og ikke blir med på leken, knapt nok beveger seg når den blir sparket borti. Eller ikke holder seg i lufta om den blir kastet.

Så slapp er jeg heldigvis ikke enda, og har ingen ambisjoner om å bli heller. Må dra meg selv opp og i aktivitet. Først litt laks og grønnsaker, skal se det gjør susen.:)

Innimellom på jobb kan jeg bli grepet av prestasjonsangst, eller i alle fall engstelse, om ikke helt angst. Blir det bra nok? Er jeg flink nok?

Det er en god ting, på sett og vis, det er iallefall det jeg sier til meg selv. For, det holder meg skjerpet og fokusert. Jeg vil gjøre det bra. Jeg vil få det til. Og noen ganger er det vanskelig!

I løpet av en arbeidsdag møter jeg mange ulike oppgaver og utfordringer. Det kan se/ høres likt ut å flikke et par sko, for eksempel, men så er det ikke så enkelt. Det er mange ulike materialer som reagerer ulikt på limet, slipebåndet, varmen, og formen er ulik. En del ganger er det veldig enkelt, og går som en drøm, mens andre ganger byr det på problemer. Da gjelder det å tenke på ulike løsninger, høre på råd jeg har fått fra ulike hold, i tillegg til erfaringer. Det begynner heldigvis å bli en del erfaringer, som oftest gjør jobben enklere. Men, noen ganger er det tvert imot. Da kjenner jeg på prestasjonsangsten, og om den setter inn gjør det utførelsen verre. Har oppdaget at jeg kan tenke at det og det kan bli vanskelig, gjør jobben, og oppdager at problemene oppstår der jeg tenkte. Undrer litt på om det er fordi jeg har tenkt problemet at det oppstår, eller om det er ren logikk.

Mange oppgaver jeg får inn har jeg ikke gjort før. Da gjelder det å fylle seg med Pippi-power og tenke at det klarer jeg helt sikkert. Ofte går det, men ofte har det også tatt tid og kostet meg mye å få det til. Selv om alt er praktisk problemløsning betyr det ikke at det er enkelt. Det kan være nokså komplisert. Og ting jeg ikke har gjort før er jeg ikke ekspert på. Samtidig kommer kunder og leverer oppgavene til meg, og jeg må ta betalt. Er det rart om jeg svetter litt?

Planen er å jobbe i verkstedet til minst fyllte 70, som betyr at jeg vil få en solid erfaringsbank med tiden. Det er det jeg opplever at de som har vært lenge i faget har. De er rike på kunnskap. Så mange flinke folk der ute.

Da jeg startet i verkstedet var Roy der, og hadde drevet verksted i flere år. Det føltes trygt. Jeg kunne lene meg godt mot han, og få tips, eller diskutere løsninger med han. Uten han hadde jeg nok ikke turt å starte. Hadde jo vært borte fra faget en stund, og vært fordypet i søm da jeg jobbet med sko. Det morsomme var å kjenne at det kom tilbake, det jeg hadde lært og gjort på skolen i sin tid.

Nå er det Adam som kommer og viser meg noen triks innimellom. Det er lærerikt og spennende. Han har vært i faget i 36 år. Dermed kan jeg legge til side vanskelige tilfeller og spørre han, som villig deler av sin kunnskap. Det finnes teknikker jeg ikke har peiling på, og finesser på slipemaskinen jeg ikke har kjennskap til. Jeg lærer noe nytt, og tror jeg vil bli riktig god på det etterhvert. Men, selvfølgelig må det trenes for å bli en mester.

Cowboystøvler trenger jeg å mengdetrene på, særlig nå med flere slipe-/fresevalg. Ambisjonen er å gjøre jobben perfekt, ser at jeg har vært i verkstedet i 3 år, og har mange år til perfeksjonering.

Jeg skal og bør ikke snakke meg selv ned, for jeg gjør en bra jobb – mange kunder er godt fornøyde og kommer igjen, anbefaler meg for andre. Men, kritikeren inni meg pusher på, nærmest som om hver jobb jeg gjør er en svenneprøve. Bedømmer arbeidet oftere til bestått en meget godt bestått. Presterer så godt jeg kan i en hektisk hverdag, hvor det er nødvendig å få jobbene utført og penger i kassa. De dagene jeg klapper meg selv på skulderen og muntrer meg selv opp med et “så bra” eller “bra jobba!” er helt klart bedre enn “dette må bli bedre” eller “dette kunne vært bedre”, selv om det selvfølgelig er sant. Men, tar prestasjonsjaget overhånd blir ikke jobben bedre utført, bare nakken og skuldrene som får det.

Så “pust ut – pust inn” er mantraet jeg bør innprente og med høyere volum enn alle andre mantraer som svever rundt der inne i skallen eller hvor de herjer.

I dag kjenner jeg på en stor takknemlighet og glede, over gode opplevelser gjennom helgen.

Den startet med forventninger og spenning over å arrangere håndverksmarked utenfor verkstedet på lørdag. Været ble helt strålende, og det kom en del folk, så det ble vellykket. God stemning og morsomme samtaler. Og de fleste var fornøyde med salget.

Marianne som stiller ut foto kom med en hel gjeng. Det var flott! De var ivrige tittere av utstillingen, og Erika som jeg også har møtt på dans i Drøbak, kjøpte en hel gjeng av figurene mine. Det var et stort øyeblikk, å se og høre hennes opplevelser av mine små typer. Jeg ble rørt over engasjementet, og snakket meg litt bort når jeg skulle forklare hvordan arbeidsprosessen foregår.

Da jeg startet å lage figurer brukte jeg bare fingrene i utformingen. På detaljer brukte jeg neglene. Trengte jeg å lage dype øyehuler brukte jeg en strikkepinne. Men, jeg har jo funnet noe gammelt verktøy på bruktbutikk som jeg har brukt på de siste. Det hadde jeg helt glemt da jeg sto der og pratet i går, og må rette det opp – vil jo ikke juge.

Og, siden responsen var så bra i går våknet jeg tidlig i dag, motivert til å skape noen nye små vesener. Det gir meg en ubeskrivelig god følelse å se hvem som dukker opp fra leiren, blir glad i dem med det samme. Hørte på psykolog podkast om følelser mens jeg holdt på, og blir obs på at det er mye enklere å lage triste, melankolske, redde, forsiktige, sjenerte enn gira, glade , euforiske figurer. Og kom på at det går igjen i bilder og skulpturer i kunsthistorien, det er nærmest mer troverdig med tyngde enn letthet. Vi har visst mange flere følelser på den tunge enn den lette siden av skalaen, så da gir det god mening. Vi vil kanskje ikke snakke så mye om det, men merker gjenkjennelse.

Gårsdagen avsluttet med konserter. Først jazz med Leif Simensens minnesquartet, hvor sønnen var gjestegitarist på to låter. Det var en fornøyelse, vi foreldrene satt der og strålte av stolthet. Den andre konserten var Ask Carol, en spennende duo fra Østerdalen som jeg bare må oppleve igjen.

I dag fikk jeg endelig sett forestillingen “Et klovneliv” av tbteater, på Salt og Oslo fringe. Det var en flott forestilling med dyktige klovner. Overraskende og morsom start med en klovnefødsel! Fulgte livet til denne klovnen, som traff en annen klovn og levde sitt liv gjennom ulike faser og opplevelser.

På Tegnerforbundet var det siste dag av Tove Janssons utstilling- heldigvis fikk jeg sett den! Nok en inspirerende opplevelse denne helgen, i godt selskap med en søster. Hyggelig å møtes, dele gode opplevelser og rekke et kafebesøk. Med bilen i et sentralt parkeringshus ble samværet litt begrenset, siden takstameteret holder et høyere tempo enn min lommebok.

Den store fordelen med å kjøre fra Oslo på tidlig ettermiddag var at jeg fikk mulighet til å besøke min tante i Ås. Hun var hjemme, uten planer, så jeg ble skjemt bort med både middag, dessert og kaffe med tilbehør, i tillegg til hyggelig prat og mimring over svunnen tid og slektninger. Det er fint å snakke med henne. Godt å blåse litt liv i både min lenge døde far og bestefar, som har vært viktige personer for meg.

Den nye uken nærmer seg, og den kan bare komme, jeg er klar.

Sitter der i bare skallet

Tykt skall

Ugjennomtrengelig

Bare sitter der i skallet

Innenfor skallet er det tomt

Helt tomt

Ekkokammerlig

Innenfor skallet er det bare tomt

Pass godt på at skallet er fint

Helt fint

Perfeksjonistisk

Pass godt på at skallet bare er fint

Tenk om skallet får en revne

Smal revne

Minimalistisk

Tenk bare om skallet får en revne

Skallet holder tomheten på plass

Trygg plass

Fasadebestandig

Bare skallet holder tomheten på plass

Men, jeg vet bedre. Det går an å se gjennom skallet, eller overse det. Trenger ikke å være dommer over noe og noen, bare reflektere over livet og leke med ord. En avveksling fra å legge 7erkabal, som har blitt en dille.

I snart 30 år har jeg vært mor, og selv om jeg har en nokså klar formening om hvem jeg er etterhvert, identifiserer jeg meg mye med morsrollen, liker å vise mine kjære barn omsorg. Selv om de gradvis har blitt voksne selvstendige mennesker, har jeg fugleperspektiv, ser for meg de gapende ungene som må mates.

Men, de må ikke det lenger. De klarer seg helt fint selv. Den mellomste er riktignok innom på en mellomlanding nå, men har bra kontroll på seg selv, trenger ikke at jeg løper hjem for å passe på han.

Ved at ungene blir store, voksne, blir jeg realitetsorientert om egen alder og posisjon i livet. Den indre subjektive opplevelsen av alder stemmer ikke helt. I det siste har jeg begynt å realitetsoppdateres, som bryllupet til nevøen min i sommer. Han og mange med han var i midten av 30-årene, og jeg så jo at de var ordentlig voksne, ikke unge voksne lenger, selv om jeg har en tendens til å tenke på han som ungdom, nesten. I settingen så jeg også at vi søsknene og de andre tantene og onklene, og foreldrene, var eldre. Og mamma, hun var den gamle. Det var rart. Og selvfølgelig helt naturlig.

Tilbake til utflyttingen, jeg blir altså minnet på at jeg er eldre. De barna jeg var så heldig å få følge fra første spire av liv og opp gjennom oppveksten, har blitt voksne. Og hvordan er man mor til voksne? Det lurer jeg på, selv om jeg har vært det i en del år nå. Det er lett å glemme rollene, at jeg fortsatt er moren.

Og der vet jeg at jeg har feilet. Selv om de er voksne skal jeg ikke snakke med dem om alt. Det skal være private rom vi ikke deler. Det er kanskje enda viktigere i relasjon til dem. Det er ingen som kjenner meg bedre, tror jeg, samtidig skal de spares for det mest intime. For jeg er fortsatt mor.

Å skrive dette innlegget har tatt meg flere dager, det er utfordrende å sette ord på denne overgangen. Forandringen er både spennende og skremmende. Det vil bli bra etterhvert, men jeg vil fortsette å fomle litt i tussmørke. Håper inderlig ungene vil gi meg tilbakemeldingene jeg trenger for å være passe mye til stede for dem. Og, i og med at de er ulike vil passe være ulikt.

De vil alltid ha en stor plass inni meg, og være i tankene og følelsene mine. Når de stikker innom skal de få det de ønsker seg, jeg vil fortsette å mate dem innimellom.

Blir så lei av spam! Både her og der. Ordentlig mas!

Nå har jeg takket nei til noe tull, men litt sent. Svarte først saklig, fordi jeg satt opptatt med noe annet og ikke koblet at det var spam da jeg fikk melding av en venn. For alt jeg vet får andre den samme dumme forespørselen fra meg nå, og blir like lei.

Hva er det for et fenomen egentlig? Tjener noen penger på det? Når det dukker opp en teit melding nummer to, hvor de ber om koder eller kontonummer, da er vel løpet kjørt? Kanskje noen fortsatt tror de er utvalgte i konkurranser og vinner?? Jeg blir bare veldig sur, og føler meg utrolig kort som gadd svare “vennen” på den første meldingen. En facebookvenn som spør om mobilnummeret mitt er ikke utenkelig, selv om jeg ville funnet det på gule sider eller noe, men det stopper der.

På jobben når de ringer fra et forsikringsselskap eller mobilselskap for å gi meg et godt tilbud, da blir jeg også grinete. Jeg har ikke tid til sånne forstyrrelser, jeg orker uansett ikke å ta stilling til det når jeg er opptatt. Skulle jeg vurdere å bytte ut avtalene jeg har tar jeg selv kontakt. Er jeg sliten og svak kan jeg gå inn i de samtalene, og oppdage at det har gått mange minutter, før jeg nærmest koker over. Jeg har bra avtaler som jeg har. Spam!

Det nærmer seg nytt valg. Å titte i postkassa nå er ikke overraskende en politisk affære. Der ligger det løpesedler som forsøker å påvirke. Det jeg ser er unødvendig bruk av ressurser. På papir, layout, farger, frivillige som har lagt de i postkassene. Nok en gang – SPAM.

Jeg kunne jo valgt å skrive spam på norsk, for det er søppel. Søppel i ulike varianter. Jeg er relativt interessert i søppelsortering, men foreløpig er jeg ikke god nok på den digitale søpla. Håper jeg blir en ekspert etterhvert, hvem vet, kanskje den kan resirkuleres og bli til noe nyttig og bra?

Det har akkurat blitt august, og fortsatt er det mye sommer igjen. Takk og pris må jeg si, for det er deilig med lyset og det frodige plantelivet. Og sommerlivet.

Det er unektelig mange av oss som tar livet mer med ro på sommeren. Maser og kaver mindre rundt, og har et lavere stressnivå. Jeg opplever at hele byen er litt mer nedpå på denne tiden, og nyter det.

Når det er sagt merker jeg at det har vært litt vanskelig å nyte sommerkvelder ute i juli. Ofte har jeg fortet meg hjem, og stengt både dører og vinduer. Vind og vær ute og mer lunt og rolig inne. Eller vært ute med litt for lite klær og kommet hjem nærmest frossen, fordi ullgenseren lå hjemme, bare sommerjakken var med.

Sommerlykke er for meg blant annet å gå barbent i gresset. Denne sommeren har jeg knapt gjort det. I juni da vi hadde deilig varme dager hadde jeg masse tistler på plenen, så det var nærmest en lidelse å gå uten sko, og etter jeg fikk luket de bort har jeg stort sett hatt sokker i skoene. Og knapt gått i gresset. Har som sagt holdt meg inne. Når jeg ikke har vært ute og plukket bær, da, mange bringebær i år!

Avslutningsvis må jeg understreke at dette ikke er ment som en klage, men en refleksjon. Jeg bor i nordiske forhold og de er fullt levelige.

Det er sikkert mange av dere som tror at livet som blogger er veldig glamorøst. Til dere må jeg bare skuffe og avkrefte. Jeg har riktignok ikke vært så ivrig til å skrive i det siste, så kan vel delvis skylde meg selv, men det kan altså gå flere dager uten en leser.

Jeg er selvfølgelig inspirert av de kjente bloggerne, ser at de får delta på debatter og blir diskutert i det offentlige rom. Det ser jo interessant ut, fortsatt noe å jobbe mot.

Skulle jeg fiffe opp utseende, ville det hjulpet? Det går jo an å tenke det er en fordel, men tror ikke det er avgjørende i mitt tilfelle, siden jeg har en annen profil. Her er det mer ærlig liv med forfall som gjelder.

Slenger med noen selfies siden det ikke kan skade, og ønsker samtidig en god dag!

Som mange av dere vet gikk jeg på et årskurs med Gitte Jørgensen og Pippi-power for en del år siden. Det var et nyttig steg i retning mot selvbevissthet, få kontakt med egne følelser og tanker, og kjenne på egenverdi. Vi gjorde mange ulike øvelser og fikk oppgaver både på kurs og hjemme, som jeg i større og mindre grad har tatt med meg.

Å lage visionboard var en av oppgavene, og det er noe jeg har fortsatt med. Jeg lager et nytt ved oppstarten av nytt år, hvor jeg sitter og tenker over hva jeg vil ha mer av/ fokusere på i året som ligger foran meg. Et år var det mye fokus på naturen, vann og trær. Det året gikk jeg mange turer og merket hvor godt det var. Da jeg skulle bytte ut motivasjonsarket- de henger på kjøleskapet – reflekterte jeg over året som hadde gått, og oppdaget hvordan det hadde hatt en god effekt på valgene jeg hadde tatt.

Nye år med nye temaer har gått, og jeg har fått oppfylt ulike ønsker. Jeg har følt meg heldig, og samtidig takknemlig for denne kunnskapen, disse visionboardene er med å hjelpe meg til å ta gode valg!

Dette året har jeg musikk og konsert som et viktig tema, jeg merker jo hvor glad jeg blir av det, og glede ville jeg ha mer av! Denne sommeren har inneholdt mange konserter, musikk og dans, og flere skal det bli, så nok en gang klarer jeg å ta gode valg. (Har nesten ikke vært på konserter noen år, og da er det noe som mangler.)

Om du skulle ha litt vanskeligheter med å strukturere deg og ta gode valg for deg selv kan du jo lage deg et visionboard selv. Sett deg ned og kjenn etter på hva du savner og vil ha mer av, før du finner fram et ark og tegner/ skriver/ klipper og limer og lager det motivasjonsarket du trenger. Heng det opp et sted der du ofte ser det, og se om det kanskje hjelper. Jeg blir så stolt og glad for at jeg klarer det. Det virker!