Livet, sett gjennom Randi:

Det er sikkert mange av dere som tror at livet som blogger er veldig glamorøst. Til dere må jeg bare skuffe og avkrefte. Jeg har riktignok ikke vært så ivrig til å skrive i det siste, så kan vel delvis skylde meg selv, men det kan altså gå flere dager uten en leser.

Jeg er selvfølgelig inspirert av de kjente bloggerne, ser at de får delta på debatter og blir diskutert i det offentlige rom. Det ser jo interessant ut, fortsatt noe å jobbe mot.

Skulle jeg fiffe opp utseende, ville det hjulpet? Det går jo an å tenke det er en fordel, men tror ikke det er avgjørende i mitt tilfelle, siden jeg har en annen profil. Her er det mer ærlig liv med forfall som gjelder.

Slenger med noen selfies siden det ikke kan skade, og ønsker samtidig en god dag!

Som mange av dere vet gikk jeg på et årskurs med Gitte Jørgensen og Pippi-power for en del år siden. Det var et nyttig steg i retning mot selvbevissthet, få kontakt med egne følelser og tanker, og kjenne på egenverdi. Vi gjorde mange ulike øvelser og fikk oppgaver både på kurs og hjemme, som jeg i større og mindre grad har tatt med meg.

Å lage visionboard var en av oppgavene, og det er noe jeg har fortsatt med. Jeg lager et nytt ved oppstarten av nytt år, hvor jeg sitter og tenker over hva jeg vil ha mer av/ fokusere på i året som ligger foran meg. Et år var det mye fokus på naturen, vann og trær. Det året gikk jeg mange turer og merket hvor godt det var. Da jeg skulle bytte ut motivasjonsarket- de henger på kjøleskapet – reflekterte jeg over året som hadde gått, og oppdaget hvordan det hadde hatt en god effekt på valgene jeg hadde tatt.

Nye år med nye temaer har gått, og jeg har fått oppfylt ulike ønsker. Jeg har følt meg heldig, og samtidig takknemlig for denne kunnskapen, disse visionboardene er med å hjelpe meg til å ta gode valg!

Dette året har jeg musikk og konsert som et viktig tema, jeg merker jo hvor glad jeg blir av det, og glede ville jeg ha mer av! Denne sommeren har inneholdt mange konserter, musikk og dans, og flere skal det bli, så nok en gang klarer jeg å ta gode valg. (Har nesten ikke vært på konserter noen år, og da er det noe som mangler.)

Om du skulle ha litt vanskeligheter med å strukturere deg og ta gode valg for deg selv kan du jo lage deg et visionboard selv. Sett deg ned og kjenn etter på hva du savner og vil ha mer av, før du finner fram et ark og tegner/ skriver/ klipper og limer og lager det motivasjonsarket du trenger. Heng det opp et sted der du ofte ser det, og se om det kanskje hjelper. Jeg blir så stolt og glad for at jeg klarer det. Det virker!

Det er så rart hvor fort tiden går. I mange måneder har den nettopp overståtte helgen vært et gledelig agn. Internasjonal folkedanskurs med Lee. Det er alltid en fornøyelse.

I flere år nå har dette kurset blitt arrangert en helg i juni, hvor vi bor på en folkehøyskole i Sandefjord. Der er maten en opplevelse i seg selv. Vi blir foret opp med de beste måltider, til stor glede.

Foruten maten er kurset lagt opp til mest dans og litt fritid. Vi starter med myk oppstart kurs og mest kjente danser fredag kveld, tre økter dansekurs og dansefest med orkester på lørdag, og avsluttende dansekurs på søndag.

I år var det en meget varm opplevelse, siden vi danser i en gymsal uten aircondition, og denne helgen var varm. Dermed nådde vel mange av oss mentalt kokepunkt før kroppen forøvrig var medtatt. Det er veldig morsomt og inspirerende, og vi drar hjem med ømme lemmer.

Lee har holdt på som instruktør i mange år, han var med å starte Borg for over 40 år siden. Det som gjør hans kurs så bra i tillegg til godt gjennomtenkt opplegg, er hans valg av varierte danser og musikk. Han underviser dansene levende med sine særegne ord og lyder, som gjør det både forståelig og enklere å huske alle trinn og turer.

Uten for mye erfaring med ulike eksterne instruktører tror jeg han er min største inspirasjon. Mange av dansene fra hans kurs er på repertoaret, både i Borg og Bottna/ Kville. Nå kjenner jeg på takknemlighet og glede etter nok en morsom og intens dansehelg, som gikk enda fortere enn den i fjor, tror jeg. Det stemmer nok at tiden går ekstra fort når en har det morsomt.

49ers (leses på engelsk), snakket min eksmann om. Hva var det igjen? Jo, selvfølgelig, amerikansk fotballag fra California. Husker at sønnen fikk en genser av den utvandrede tanta med deres logo på.

49 er et tall i 7-gangen. Det betyr at det er en alder å legge merke til, om man er opptatt av at livet går i 7 års sykluser. Og lillebror har nettopp fyllt 49.

Ved å tenke over det – gikk nettopp opp for meg – er det kanskje nokså interessant med en depresjon i det 49ende året. Er det kanskje mange som opplever det? Eller andre skjellsettende opplevelser? Som behov for store drastiske endringer med jobb- /partnerbytte, flytting, slanking, trening. Endring. Og jeg har tenkt overgangsalder. Fortsetter å tenke hormonendringer, men morsomt å slenge på 7årssyklusen.

Det er det siste tallet før 50. Nærmere 0 enn 100. Runder vi opp til nærmeste 100, vil det altså rundes ned til 0, som kan være veldig heldig i noen situasjoner. Men, har du rukket å bli 49 vil du ikke bli rundet ned til en baby, heldigvis, akkurat som en på 54 ikke vil bli rundet opp til en olding. For, som menneske kaller vi vel de på 100 for oldinger?

Det begynner å bli mer vanlig eller kanskje jeg skulle si normalt, å bli 100 nå. Det betyr kanskje at vi ikke kaller dem oldinger, det må vel være krenkende, og er dessutengammeldags. Gammel, er nok riktig, for er du i 70-åra i dag er du sjelden gammel, mer godt voksen, eldre. Sannelig ikke godt å vite hvilke begreper som passer, men kanskje ikke så viktig med alle disse kategoriseringene heller. Poenget er at selv om tall rundes opp og ned i mange situasjoner gjelder det ikke i samme grad for alder. 49 og 52 kan vel begge være ovale 50, stopper der.

Det hadde vært morsomt om jeg hadde hatt en funfact om noe magisk i naturen som tydelig viste tallet 49, men det har jeg ikke. Er det noen som leser dette OG har det – vær så snill å kommentere, og berik meg!

Noen ganger kjenner jeg på ensomhet, så det gjør vondt. Det kan være skremmende, og bli helt overveldende. Følelsen kan komme sterkt, både sammen med andre og alene. Men, hva er det for noe, egentlig?

Jeg tror det handler om opplevelsen av min plass i livet, en eksistensiell følelse. Når jeg er rolig inni meg opplever jeg ikke ensomhet, da nyter jeg å være sosial eller alene. Så jeg tror det handler mest av alt om forholdet til meg selv.

Selv blant venner eller familie kan ensomhetsfølelsen dukke opp. Om jeg har behov for mye oppmerksomhet en dag, og ikke får det, fordi jeg kanskje ikke gir noe som appellerer til fellesskapet, da kan den vonde følelsen komme snikende. Eller når jeg sitter alene hjemme og er litt sårbar og helst skulle sittet tett inntil noen, og blitt ivaretatt, ja da gnager det.

Jeg tror jeg med alderen tør å annerkjenne denne følelsen bedre enn før, og være i den. Da jeg var yngre jobbet jeg med å holde den på avstand. Ikke tørre å kjenne på den, tillot bare å kjenne litt på uroen, og en misnøye. Det slår meg at ensomhetsfølelsen vil få mer plass med tiden, at det er noe naturlig i det. Tempoet rundt oss roer seg ned med årene, vi har mindre ansvar og vi trengs mindre.

Vi skal dø alene, selv om vi kanskje har mange rundt oss. Det er kanskje en mental forberedelse til det. Vil tro det er ensomt å dø.

Men, dø gjør vi bare en gang i livet, og liv er det masse av. Like fort som ensomhetsfølelsen slår inn er den glemt. Når den ikke er dominerende er det andre følelser som råder. Og så mange ulike følelser vi er utstyrt med! Det er mye å glede og undre seg over. Og, når ubehaget kommer vil jeg forsøke å hvile i det. Det går jo alltid over.

Nå nyter jeg en stille kveldsstund alene. Lytter til pulsen i ørene, suset i huset og noen spredte lyder utenfra. Jeg er fyllt av ro og fred, og fri for ensomhet. Trøtt, så gleder meg til å legge meg snart. Vet at det blir en lykke å krype under dyna, og at jeg sovner fort og tilfreds.

Det er sjelden jeg skader meg, heldigvis. I yrket kan det jo tross alt skje en god del. Med skarpe kniver, eller verre – litt sløve kniver, sakser, nåler, hammer, slipebånd.

I starten må jeg innrømme at det gikk med en del plaster, litt småkutt og nålstikk fikk blodet til å piple fram. Uten plaster da kunne det sette stygge merker på skinn og lær.

Mer alvorlige skader har jeg heldigvis klart å unngå. Merker jo at det fortere skjer småting når jeg er trøtt eller bare fjern. Dagdrømming er en dårlig kombinasjon med slipemaskinen for eksempel. Har kommet innpå slipebånd med negler et par ganger.

I dag var jeg klønete, og skadet meg litt. Jeg holdt på å fjerne en gammel flikk fra en hæl, og brukte et skrujern som jeg presset mellom gummiflikken og den litt porøse hælen. Dette var tenkt for å være skånsom mot materialet. Men, i det jeg ble ivrig og brukte en del krefter glapp jeg taket i hælen, og skrujernet gikk rett inn i tommelen. Det var faktisk nokså vondt, og blødde litt.

Etter plastring og avbrekk med en kunde gikk jeg tilbake til oppgaven med en litt annen strategi. Bedre å lene skoen mot arbeidsbordet enn hånda mi. Dette vet jeg jo egentlig, men lett å slurve.

Nå skal jeg sitte med tommelen i ro, og bare nyte fredagskvelden. At det banker litt i fingeren får jeg ignorere, skamme meg bare litt, og vite at det går fort over. Da gjenstår det bare å gjenta slagordet tipp topp tommel opp!

Jeg liker godt å lese, kanskje særlig romaner, men er også begeistret for noveller. Leser noe poesi, blogginnlegg og artikler. Det som er så fascinerende med å lese er å komme inn i andres univers. De trenger ikke være så ulike mitt eget, men innimellom byr det på mange uventede vendinger.

Tove Jansson har i mange år vært mest Mummitroll-historiene for meg. Historiene er ganske underfundige, jeg har latt meg imponere over hvordan hun skrev og tenkte. For en del år siden var de to yngste barna og jeg på en utstilling med henne i Gøteborg, og da ble en større nysgjerrighet vekket. Hun var en dame med mange talenter og personlig uttrykk.

I Camino bok – bokhandelen ved siden av verkstedet mitt i gamlebyen – fant jeg en novellesamling av henne. Først kjøpte jeg den som en gave, men jeg har også måtte kjøpe den til meg selv. Disse novellene gjør noe med meg. At det går an å tenke så fritt, tenker jeg, og uttrykke alvor og tyngde med sånn letthet. Jeg sitter igjen og føler på andektighet når jeg har lest en novelle. Må la den legge seg, få plass inni meg før det er mulig å lese en til. Bildene hun skaper er nye for meg, og de trenger plass.

Det fyller meg med stor beundring når tekstene hun skriver blir tredimensjonale på en måte. Og leder meg inn i nærmest ukjente kriker og kroker inni meg. Spiller på mange ulike følelser, og vekker en sult, jeg vil ha mer, forstå mer av det som er hennes unike verden. Hatten av for Tove Jansson!

De siste dagene har jeg kjent på mismot og melankoli. En klok venn nevnte for meg i går at det er våren. Og da kom jeg på at det var noe jeg reflekterte over på vei fra jobb denne uka – den gjenkjennelig tunge følelsen jeg fikk på våren i ungdommen. Det skjøre spede livet, det sterke lyset, det intense fuglelivet, alle forventningene. Som vennen sa: det kan bli for voldsomt for oss, vi må gi oss tid til å gå forsiktig fram, tillate oss å være inne og se ut på alt lyset. Møte det i vårt tempo.

Det fikk meg til å tenke på diktet til Karin Boye: https://youtu.be/Re_V55M44OY

Men, i går kveld skulle jeg på konsert med datteren, billetter kjøpt for lenge siden, heldigvis! Det var en fantastisk opptur, med Bare Egil Spellemannslag. Det brakte fram så mye latter, han Egil er en herlig karakter, og musikerne han hadde med seg er utrolig dyktige. Også morsomme! Helt fyllt opp av positiv energi nå, og latteren sitter som et ekko i kroppen.

Det var godt å bli minnet på hvor viktig det er å oppsøke glede. Le! Kjenne hvordan noe slipper taket. Og registrerte noe jeg også har oppdaget tidligere, ved å le skikkelig får jeg en dyp hoste, så med latterkuler kommer hostekuler. Latter kurerer grums. For de som trenger å LE- kom dere på en av konsertene med dette spellemannslaget!

Jeg er fornøyd, jeg har det bra, og jeg kjenner på savn. Sorg og savn. Alltid, ser det ut til, skal livet bestå av ambivalens. Det er noen som står mitt hjerte helt nær, men som er så langt borte. De kommer til meg i drømmer, jeg får vært sammen med dem der, men våkner til et hulrom inni meg.

Størst er lengselen etter barna mine. De er voksne og selvstendige, som er vel og bra, men jeg savner dem. De er mangler i livet mitt! Sånn tenker jeg mange har det. Voksne barn som er opptatte i sine voksne liv får oss til å kjenne på det som en gang var. Da de fyllte nesten hele livet med sin tilstedeværelse, intensitet, gleder og sorger.

Sorg og savn etter de som ikke lenger er dukker også opp. De som er fraværende i livet mitt , eller døde, kommer sterkest tilbake i ferier og høytider. Da er det tid til å roe ned, tenke, og da dukker også disse følelsene opp. Noen av de som er borte har jeg sterkest minner om fra ferier og feiringer, da vi møttes og hadde det fint og morsomt sammen.

Påskebudskapet veksler mellom dypest sorg og størst glede, og det er mange grunner til å glede seg! Her snør det mens fuglene kvitrer og blomster og blader begynner å antyde en ny start på varmere tider. Og planene er lagt med nye forestående feiringer og gleder. God påske!