Teoretisk sett har jeg et svar på hva  meningen med livet er for meg, nemlig kjærligheten. Men, når det kommer til praksis, er jeg helt rådvill. Føler jeg har svømt ute på åpent hav for lenge. Kreftene er svunnet hen, ingen motivasjon tilbake. Ikke til å gi kjærlighet, og heller ikke til å få. Orker ikke. Orker ikke se på den optimistiske blå høsthimmelen, som er utrolig nå om høsten. Orker ikke å fryde meg over de gryende høstfargene heller, selv om jeg vet de pleier å fylle meg med dyp glede, og kjærlighet til naturen. Orker ikke å oppsøke noen, og kjenner lettelse over at ingen ringer på. Hadde det skjedd vet jeg at det hadde minnet meg på varmen mellom mennesker, å møte et blikk er nok. Men, jeg orker ikke. Jeg vil sitte her inne i hulen min og kjenne meg slapp og vissen, utenfor sansene og livet nærmest. Bare puste. Og være. Være sliten. Trøtt.