Teoretisk sett har jeg et svar på hva  meningen med livet er for meg, nemlig kjærligheten. Men, når det kommer til praksis, er jeg helt rådvill. Føler jeg har svømt ute på åpent hav for lenge. Kreftene er svunnet hen, ingen motivasjon tilbake. Ikke til å gi kjærlighet, og heller ikke til å få. Orker ikke. Orker ikke se på den optimistiske blå høsthimmelen, som er utrolig nå om høsten. Orker ikke å fryde meg over de gryende høstfargene heller, selv om jeg vet de pleier å fylle meg med dyp glede, og kjærlighet til naturen. Orker ikke å oppsøke noen, og kjenner lettelse over at ingen ringer på. Hadde det skjedd vet jeg at det hadde minnet meg på varmen mellom mennesker, å møte et blikk er nok. Men, jeg orker ikke. Jeg vil sitte her inne i hulen min og kjenne meg slapp og vissen, utenfor sansene og livet nærmest. Bare puste. Og være. Være sliten. Trøtt.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.