Til min store glede oppdaget jeg at det faktisk var en som hadde lest bloggen min. Dette er jo fantastisk, og gjør meg så inspirert at det kommer et nytt innlegg.

Det nærmer seg jul, og det kjennes i kroppen. Nå som jeg begynner å bli voksen for alvor kan jeg tillate meg å kjenne på aversjonene. Jeg er ingen ihuga shopper, er nesten en anti-shopper, men nå må jeg. Det er både barn og voksne rundt meg som skal ha gaver, og da må jeg ut i det masete kaoset, siden jeg nok en gang har fått laget lite. Netthandel er jeg tilhenger av, men i år har jeg fortrengt julen så lenge at ikke rekker å benytte meg av det. Jeg liker å gi, så når selve innkjøpsprosessen er over, er alt vel.

Bake er hyggelig. Elsker å kjenne lukten av julebakst i huset. Da strømmer det på med gode barndomsminner , om forventninger til julen. Og, der er neste baugen. Jeg har ikke forventninger til julen lengre, ikke sånn som før. Da ungene var små kjente jeg på det gjennom dem, nå kjenner jeg mer på det anmasende higet etter vellykkethet. At jeg kommer til kort. Jeg er ikke super god til å lage gourmetmiddager, og jeg er ikke omgitt av lykkelige pene mennesker, i nye juleantrekk, lettlivet og glad, uken til ende.

Jeg blir stresset. Jeg kjenner på motviljen. Jeg føler meg utenfor, og vil av. Vet ikke hva jeg vil isteden, for det frister ikke å reise bort heller, vil på en måte bare hoppe over julen. Det er ingen som dømmer meg, vet det sitter inni meg, gjør det ikke enklere.

Selvfølgelig deltar jeg, smilende, med pentøy og juleditt og -datt, etter beste evne. For ungene mine. For medmenneskene mine. Litt også for meg, for noe lengter jo etter julen.  The show must go on.