Jeg får det ikke mer morsomt enn jeg gjør det til selv. Godt å vite. Kaptein i egen skute. Kunne skrevet ned mange klisjeer her, men lar det bli med dette.

Jeg jobber som gartner littegrann, og er ofte på fyllinga. Der har de en byttebod hvor folk setter fra seg søpla si, den av god kvalitet som kan ha verdi for en annen. Det er morsomt å titte innom der, rett som det er finner jeg gull. Det gjorde jeg her for litt siden, fant en fin gammel klokke. Den kjørte jeg hjem, og nå står den her i stua og tikker og går, slik at jeg kan holde takt med tiden.

Og, det er her det morsomme begynner. I stuen har jeg to klokker. Dette flotte eldre eksemplaret, og en humoristisk en som jeg kjøpte i Dublin. Den er formet som en flue, og det står “time flies” på den. Selv om fluer kanskje ikke er de mest troverdige kan jeg stole på denne klokken, den holder jevne rundetider fortsatt, etter flere år. Da er det noe annet med den sist ankomne. Den tikker og går til den tar seg en pause. Rett som det er står den, og minner meg på at tiden kan stå stille. Jeg smiler og ser på den, og lar den bare hvile. Andre ganger, når den går, er det akkurat som den har det travelt, nå leder den faktisk med et kvarter på den mer stabile flueklokka. Jeg morer meg over å holde et kappløp med tiden. Samtidig som jeg sitter halvveis apatisk med edderkoppkabalen på pcen, som enda ikke har gått opp.

Munter og fri, tiden tar klokkene seg av. Jeg kan sitte og lage rytmer som glir inn i tikkingen, smile og trampe takten.