Har du noen gang tenkt over risikoen du tar ved å stille et ja/ nei spørsmål? Du kan få minst to svar, ja eller nei, eller vet ikke. Vet ikke er vel ofte det mest fortvilende svaret å få, siden du forblir like spørrende. Det gjør det lett å lage seg tolkninger, gjette på hva den andre egentlig mener, osv.

Da er det tross alt lettere med de andre svaralternativene. Og, ja er vel som regel det svaret vi ønsker oss, om det ikke er en skjult agenda bak, fordi vi ikke tør å være ærlige, og forventer at andre skal ta avgjørelsen for oss. Som når barnet spør om å få bli med en eller annen hjem, som det ikke vil være med hjem, men ikke vil såre. Da spør det meg veldig innsmigrende og innstendig om å få være med denne andre hjem, mens jeg vet at det ikke er et reelt ønske. Da kan jeg beklage og si nei, det går ikke, og barnet spiller skuffet, mens det virkelig blir så takknemlig, og viser det når vi er på tomannshånd etterpå. Skulle jeg derimot ha en sløv dag, og svare ja, da er det derimot en tragedie, som i verste fall må reddes ved at jeg ringer opp dette andre barnets foreldre, og beklager med en hvit løgn at jeg hadde glemt at vi hadde en avtale, og at det ikke passer allikevel.

Men, rene og direkte spørsmål av denne sorten vil vi ønske oss et ja på. Det er så deilig å få et ja, for da blir jo ting akkurat slik vi vil ha dem. Om mottaker tør å svare ærlig, og tar seg tid til å tenke etter. Det er lett for mange av oss å svare ja nesten på autopilot, til det aller meste. Ved å gjøre det, kan det oppstå en del kompliserte situasjoner. Sier vi ja til å lage en kake, men har ikke tid, kan vi alltids kjøpe en, men sier vi ja til å holde en tale, enda vi vet vi ikke fikser det, er det straks litt verre. Da kan det vel tenkes at noen ble syke, og ikke fikk kommet på den festen de hadde gledet seg til, eller endte opp som en form for Bridget Jones, veldig pinlig berørt.

Nei er det svaret mange av oss sliter mest med, å få. Vi blir skuffet, fordi vi ikke får det vi ønsker oss, enten det er sjokolade på en tirsdag, eller være med på båttur med en venn, som skulle på sommertur med jobben sin, akkurat dit du har lyst til å reise. Et nei er et helt ok svar, et realt svar, akkurat som ja. Det står respekt av de som kjenner etter og sier nei, selv om det ikke blir best mottatt. Vi må tåle å få et nei uten å føle oss avvist, mindre verdt eller andre skumle følelser. Og vi må tørre å si nei, når det er det vi mener. Det er så viktig å være ærlig på det, slik at vi ikke får skuldre oppunder øra, stress i hele kroppen, og føler oss som løgnere. Selv om det kan være skuffende for andre er det viktigst å være tro mot seg selv. Lærer vi barna våre dette, vil de oppleve at de har tydelige grenser i seg selv, tror jeg. Om vi derimot overtaler barna våre til å skifte mening, eller svare vet ikke, altså ikke kjenne etter på hva de mener, da har de straks fått samme gavepakke som mange av oss voksne har blitt beæret.

Som jeg så kjekt sier til mine barn, ja er ja og nei er nei, begge deler er et svar, dere får bare akseptere det. Det samme sier jeg til meg selv nå, et ja er et ja og et nei er et nei, og jeg får bare akseptere det. Lenge leve livet, og alt det innebærer.