Et uheldig dilemma har dukket opp i det siste. Jeg har blitt forært en gave. En gave i form av et helseprodukt. Som skal drikkes, og smøres på huden. Dette skal gjøre meg super frisk og sunn.

Umiddelbart ble jeg glad, takket, og startet behandlingen. Men, jeg klarte ikke å tro på produktet, og etter uker med testing merket jeg ingenting. Ikke mer energi, ungdom, fordøyelsesletthet, eller annet som skulle bedre mitt liv. Dermed forsvant entusiasmen helt, og jeg begynte å kjenne på utakknemlighet.

Jeg har forsøkt å takke giveren, at jeg ikke ønsker å få flere av disse gavene, men blir avvist. Det er vanskelig å få gehør for at dette ikke er noe jeg ønsker meg, eller tror jeg trenger.

Å være takknemlig, samtidig tro og ærlig mot seg selv, hvordan kan det forenes? Å sitte igjen med følelsen av utakknemlighet, at giver ser meg som sær og kynisk, når ønsket var å ville meg godt, det gir meg et dilemma. Blir superseriumet fordelt mellom kloakkrottene det neste døgnet, eller vil samvittigheten føre til at plassmangelen i  kjøkkenskapet forblir uforandret? Jeg vil ikke drikke mer klorvann!