Kan du beskrive hvem du er, objektivt? Med ord, gjennom et kunstnerisk visuelt uttrykk eller et foto. Det er en utfordrende oppgave, tenker jeg. Så, kanskje det er lettere å tenke dagens selvportrett. Eller må det konkretiseres ned til nuet,  for å gi det et ærlig uttrykk?

Det slo meg her forleden da jeg tok en selfie, som jeg syntes representerte meg, mens datteren min lo, fordi jeg var så rar på bildet. Hun mente jeg så sliten ut, mens jeg syntes det fanget opp noe veldig riktig. Andre ganger ser jeg bilder av meg, som bare er helt grusomme, for meg, mens andre kan uttrykke at de er fine. Det er merkelig hvor ulikt vi ser på oss selv og andre. Med det indre perspektivet på det ytre er det nok ikke spesielt lett å forholde seg objektivt.

Å tegne eller male seg selv kan virkelig forsterke dette, ved valg av farger, lys, utsnitt, vinkling osv. Det ser spennende ut å kunne male sitt eget selvportrett, kunne være fri i utforskingen. Det har jeg tilgode, å kunne uttrykke det jeg vil gjennom maling. Av den grunn maler jeg lite, eller, så er det fordi jeg maler lite..

Ved å lage figurer kan jeg formidle et uttrykk, som jeg i ettertid kjenner igjen som delvise selvportretter. Melankolien skinner ofte igjennom, og det er nesten utenkelig å lage glade figurer. Jeg kan tenke om meg selv at jeg er en glad person, men bak gleden ligger sorgen nokså nær. Det gjør ikke så mye lenger, å merke det, for den er ikke nødvendigvis tyngende. Den er som et bakteppe, en grunntone, base, som mye spennende kan skapes over. Livet er rett og slett morsomt, mange ganger, så da ler jeg av det, med tyngde.

Da gjenstår det bare å legge ved noen av øyeblikkenes selvportretter. Og disse er selvfølgelig ikke retusjerte, og bånn ærlige. 🙂