Det råder en optimisme nå, både inni folk, og rundt. Det er mange som begynner å bli klare for en ny start, og noen har allerede startet opp. Her i familien er det to som ser fram til skolestart, et nytt år med mye spennende å foran seg. Det er godt å høre de snakke om det, kjenne på forventningene som ligger der, og huske tilbake på hvordan det var. Foran hvert skoleår lå det mye forventning, og glede. Jeg visste at jeg hadde blitt eldre, for hvert år rykket vi jo framover i køen, yngre skulle starte, eller ved skolebytter var det spenning, særlig overgangen til ungdomsskolen, og videregående. Det var kanskje enda bedre, for da hadde vi mulighet til å treffe mange nye, som hadde mer de samme interessene som oss. Den første sorteringen, i skolesammenheng. Vi tenkte jo ikke sånn på det, men med et voksent tilbakevendende blikk var det jo nettopp det, vi var ikke lenger stuet sammen med alle innenfor en viss radius som var født samme skoleåret. Det var en selvfølge at det skulle være en suksess å være i gruppe med de som var født i -69, men helt ærlig: det var ikke nok. Det var fantastisk å gå fra barneskolen til ungdomsskolen, da kom det nye inn, miljøet åpnet seg litt, og sjansen for å treffe likesinnede økte.

Nå er de der, ved starten på et nytt skoleår, mine barn, og jeg ser hvordan historien gjentar seg. Den yngste skal begynne på ungdomsskolen, og ser fram til å komme sammen med flere, få et større miljø, og nye muligheter. Jeg gleder meg over det, samtidig som jeg er litt urolig, for tenk om det blir tøft: så mange ukjente, finne sin plass, gå inn i en rolle. Det er sånn det skal være, jeg må ikke vise at jeg er hønemor, men puste med magen, og bare se hva som skjer.Det blir bra. Spennende.

Den andre er i sitt løp på videregående, så der er spenningen mer faglig, fordi dette året vil bli avgjørende i flere fag som er avsluttende. Det er om å gjøre å få det til bra, med tanke på framtiden, noe avkommet er veldig fokusert på. I tillegg skal det leves, føles, hviles, trenes, så det blir en balansekunst, slik det er for unge i den alderen. Det er spennende, og det er krevende. Det gjelder å være der, engasjert, men ikke dytte på for mange forventninger, særlig ikke når det er så mange forventninger der, egne. Når er det bra, bra nok, det kan være et spørsmål å drøfte med denne poden, om det skal røyne på utover høsten.

Jeg da, skal ikke jeg starte, ha egne forventninger denne høsten? Jo, selvfølgelig skal jeg det, men det står ikke klart for meg. Jeg er som en båt uten årer for tiden. Drives dit strømmene tar meg, forsøker å hvile i det, og få kontakt med meg selv, viljen. Den er der, og det nærmer seg handling. Jeg lytter til bølgeskvulp, finner rytmen og tryggheten, sanser tilstedeværelsen i nuet. Før eller siden støter jeg på en åre eller to, og starter å ro. Da kan det være jeg vil ro om kapp med tiden, lenge, for det er opplagret energi å hente.