Mot er tom baklengs, og når jeg kjenner på motløshet, føles det tomt. Det er rart hvordan ord og bokstaver henger sammen. For å utvikle meg trenger jeg mot, og det i mengder. Hvor henter jeg motet fra? Det er lett å tenke at jeg må hente det fra dypet inni meg, men hvordan skal jeg hente det fram? Jeg vil være selvstendig, uavhengig, men når det kommer til vanskelige ting som dette, må jeg søke inspirasjon fra ting utenfor meg. Er det feil? Er det svakt?

Jeg så en nydelig film i går, Barndom av Margareth Olin, og ble veldig inspirert. Disse herlige barna, de hadde så mye mot og vilje, det var vakkert. Hvordan de kjempet sin rett i leken, gjennom utfordringer i arbeid, gjennom fortellinger, det var godt å se. Det traff også noe inni meg, noe gjenkjennende, for det var sånn det var. Da jeg var liten eide jeg min sannhet, og kjempet for den. Da den vakre skrikedukka ikke ble min men lillesøster sin, da gråt jeg mine modige tårer, og syntes verden var skrekkelig urettferdig, og det med rette. Først da de voksne fikk meg til å forstå at det ikke var urettferdig, at det var riktig at den ikke skulle bli min, først da krympet motet, jeg hadde feil. Min reaksjon var feil. Jeg var utakknemlig, og egoistisk. Hvordan kunne jeg blitt møtt på dette, for å unngå den dype motløsheten?

Mot og ære går litt hånd i hånd, om jeg blir møtt med krenkelse for å utøve mot, vil motet kunne svikte, og gå over i motløshet. Det er ikke noe vits i å kjempe sin kamp, når den er død. Det får meg over på en annen tanke, fra ekteskapet mitt. Der kjempet jeg på for å få et godt samliv, i et dødt løp. Det var ikke vilje til å ha det godt sammen, og da var det heller ikke noe å hente. Den dagen det gikk opp for meg svant motet, og uten motet var det liten vilje igjen, det var ikke rett å fortsette. Å trekke seg ut var det eneste sanne å gjøre, selv om det betydde å såre de kjære barna, dele rammen i to, og starte famlende på en ny start. Som krevde mot. Jeg var veldig modig da, for valget,  handlingene, å stå i det, selv om mange var uenige, det krevde mot. Og på toppen av det hele skulle jeg skape et nytt hjem til oss, alene, med betydelig dårligere økonomi, drømmer og håp som så tydelig ikke hadde holdt, og ansvar. Siden det var min avgjørelse var det mitt ansvar. Da var det godt å kjenne at æren var i behold, den bar meg gjennom de vanskelige dagene.

Så var det nuets forhold til mot igjen. I prosjektet endring er det viktig at jeg tør å gå inn i det indre mørke, lyse opp krokene og se på dem, for å kunne finne forklaringer, og de magiske punktene til forandring. Med en gang jeg kjenner ubehaget komme, vil jeg snike meg vekk, orker ikke. Motløsheten tar over, det skriker inni meg, fordi jeg ikke klarer det. Vil ikke. Må. Da gjelder det å hente passe mye inspirasjon utenfra, så jeg har verktøy, og så bli i ubehaget, alene. Bestemme meg for at jeg skal tørre det, vite at jeg har styrke nok, og være modig. Hvorfor er jeg så redd meg selv, egentlig? Det er ikke så skummelt, selv om jeg var et troll som liten, om jeg skal tro på min avdøde mormor.

Nå skal det mobiliseres mot her, til å skaffe et nytt bord, og kaste ut det gamle. Og ute regner det..20170418_121204

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.