I går var dagen preget av nederlag, både for meg personlig og andre nærstående. Hvordan takler vi nederlag? Hva skal vi lære av det, og hva forteller det oss?

Først er det spennende å tenke over hva et nederlag egentlig er. Når er opplevelsen en skuffelse og når er den et nederlag? Jeg oppfatter det som er dypere og mer intens skuffelse, som nederlag. Litt vag den forklaringen her, får prøve å komme opp med eksempler, for å tydeliggjøre.

I forhold til jobb føler jeg mye på nederlag om dagen. Jeg kontakter arbeidsgivere, søker jobber, tenker mulige jobber, og saumfarer meg selv for å finne sterke sider, uten at det fører fram. Dette til tross for at jeg får hjelp av en NAV’- ansatt. Jeg har ikke vært i ordinært arbeidsliv på lenge. Å være på siden av arbeidslivet gir meg en nederlagsfølelse, jeg føler meg avvist. Samtidig går tiden, og jeg tviler på evnene mine. Hva kan jeg egentlig brukes til? Hvilke jobber klarer jeg å stå i? Lærerjobb er jeg ikke klar for, og sist jeg prøvde, sikker på at nå skulle det gå bra, ga meg et nederlag. Det gikk ikke. Å søke en jobb jeg ikke får, er en skuffelse. Når disse avslagene gjentar seg kjenner jeg på nederlag.

Å endre tankemønstre er noe jeg jobber mye med. Jeg synes at det kan stå ganske klart for meg ting jeg skal endre. Kan ha flere klare øyeblikk, og vilje til endring, uten at det skjer så mye. Når jeg innser at jeg fortsatt befinner meg ved utgangspunktet, da lyser nederlaget mot meg. Motivasjonen for videre arbeid svekkes, noen ganger får jeg lyst til å bare gi opp. Akseptere at jeg ikke klarer det. Men, da skjer det jo ingenting, så det er ingen løsning. Det gjelder å stå i nederlagene, ikke gi seg. Jeg velger å tro det nærmer seg en løsning, i det situasjonen virker helt umulig.

Å invitere til fest kan være et nederlag. Særlig om de inviterte er super positive og engasjerte, men velger å boikotte festen samme dag, eller gå for tidlig. Dette var jeg vitne til i går, og det var så vondt. Den følelsen man sitter igjen med når gjestene ikke rekker å spise før de går igjen, og verten ensom lager maten og spiser. Det er et realt nederlag. Det er lett å få et formørket sinn da, tro det er noe galt med en selv. Kjenne på avvisning. Og miste motivasjonen.

Kommunikasjon som har kommet skjevt ut kan være nok en slik utfordring. Når samtale etter samtale ender opp med at jeg føler meg dårlig, og jeg ikke klarer å snu det, da føler jeg på nederlag. Det er ikke bare mitt nederlag, men også samtalepartnerens, siden vi vil holde kontakten, men sliter hverandre ut gjennom alle ordene. Sårer hverandre.

På tur i dag så jeg denne delen av en grafittivegg, som jeg tenkte på som “grått i grått” (hadde maleteknikken “vått i vått” i hodet, så det ble et morsomt ordspill), og ganske illustrerende på følelsene av nederlag. Det er nyanser og variasjon, men lite farger i nederlag. Synes jeg. Som vil sove meg lettere og gladere til sinns. Det er fortsatt håp. Masse håp. Det gjelder å puste rolig å ha tillit. Kanskje det er løsningen på hva man skal lære av nederlag – beholde troen på framtiden, og ha tillit til livet?