I går senket førjulsfreden seg over meg, og hjemmet mitt. Det luktet deilig mandarin fra syltetøyet som sto og kokte, datteren min og venninnen snakket og lo, stearinlysene brente. I det øyeblikket kjente jeg at alt var greit, alt var bra. Indre fred.

Lillebror kom på førjulsbesøk, leverte gaver til ungene mine, og ble på middag. Det var koselig. Vi ses ikke så ofte nå i travle voksenliv, med mange mil mellom oss. Desto hyggeligere når det klaffer😊 Han fikk også med seg pepperkakepyntingen, som naturlig nok er en populær syssel, i og med at smaking inngår, både kaker og nonstop.

Pianospillet er ikke like aktivt lengre, nå som julen nærmer seg. Fra midten av november har vi holdt på å øve her, både firhendig og alene, for å spille sangbart til julesangene. Vi har vel innsett at det blir for mye snubling i tonene, at vi ikke har øvd hardt nok. Vi får gå for a kapella på juleaften, og satse hardere neste år. Det morsomme vi erkjenner er at det ikke er så farlig. Ikke det heller.

Vaske, det skal vi, og det må vi. Hjemmet vårt fortjener et løft til jul. I år vil jeg se på det som en prosess,  en meditativ sådan,  og gjøre mitt ytterste for å være til stede i oppgaven og nyte det. Varmt vann på hendene er deilig, å se hvordan kluten fanger opp støv er tilfredstillelse,  kjenne at luften blir friskere er befriende deilig. Ja, i år skal det gjøres med den rette innstillingen. På fredag. Vasker ikke til jul en uke før, da er den nyvaskede magien borte lenge før juletreet står på fot.

Fred i sinn, fred i skinn, nå kan julen slippes inn.