Vi spør ofte hverandre om hvordan vi har det, mer sjelden om hvordan vi tar det. Ñå om dagen opptar det meg mye, for hvordan tar jeg det egentlig?

Medgang er deilig, gøy, lett, i utgangspunktet. Jeg tror det er noe alle lengter og higer etter, lykke ligger i det, og det er iallefall noe vi er villige til å betale mye for å oppnå. Opplevelser som gir direkte lykke, kurs for å bli lykkelige, bøker. Så kan jeg jo reflektere rundt hvordan jeg tar det. Ofte tar jeg meg i at jeg fort tar medgang for gitt, eller jeg analyserer den for å finne svakheter, som jeg kan gruble over, så tvil, vende det til noe negativt. Og undrer meg over hvorfor. Hva er det som er så vanskelig med medgang, egentlig, hvorfor kan jeg ikke bare lene meg tilbake og nyte når den er der. Hvile på laurbærene, som det heter.

Hvordan takler jeg så motgang eller nederlag? På samme måten? Ved å kjenne på skuffelse/tyngde, som jeg analyserer ihjæl, finner noe positivt som jeg forfølger? Nei, da gir jeg meg mer hen. Kjenner på det vonde. Tar imot. Fordyper meg i det. Og kjenner hvordan jeg blir tung. Tyngden setter seg fast i brystet, beina, hode, så jeg blir helt tiltaksløs.

Til jeg våkner opp, og leter etter det positive. Merker hvordan jeg maner fram motkrefter og bryter med mørket. Hvordan jeg lokker meg til å se at et nederlag vil føre til noe annet eller nytt i forhold til det jeg hadde trodd. Det åpner opp for nye muligheter. Spennende! Jeg lærer noe, og motgangen vil lede meg i en annen retning enn jeg hadde forutsett. Som om livet leker med meg. En labyrint hvor hvert blindspor bare er det, når jeg snur meg er det nye veier å gå, som kan vise seg å bli mye mer interessante.

Så, tilbake til spørsmålet, jeg tar det ganske bra, takk. Jeg er nysgjerrig, jeg tror på løsninger, forandring og berikelse. Nå er det vår og sola skinner, jeg skal ut og nyte. Før dagens oppgaver, med søm og dans.