Jeg var så glad i lærerjobben, jeg likte så godt å jobbe med de flotte elevene, og jeg ble så glad i dem. Hver dag var ulik, fylt av glede og varierte oppgaver. Kreativiteten fikk blomstre. Noen dager var det mange utfordringer, som det var interessant og spennende å løse.

Men, det var ikke alt jeg fikk til. Og det var stressende. Jeg visste at det måtte være elever som ble utsatt for sexuelle overgrep, ut fra statistikk, og de fanget jeg ikke opp. Innimellom reagerte jeg på noens oppførsel, utsagn eller tegninger, men ikke nok til at jeg kunne ta tak i det. Jeg drøftet mistanker med kollegaer, forsøkte å finne ut hvordan vi kunne snakke om temaet med elever, men kom ingen vei. Det gjorde meg opprørt. Veldig. Til slutt sa det stopp. Jeg kunne ikke jobbe som lærer når jeg ikke fanget opp dette. Det vokste seg så stort at jeg så etter spor hele tiden, og jeg følte meg så utilstrekkelig. Jeg fikk det jeg kaller Jesus-syndrom. Forventet at jeg skulle se og høre det som ikke ble vist eller sagt. Klarte ikke å lese alt som ble uttrykt i barneøynene.

Konsekvensen av dette enorme ansvaret og kravet jeg la på meg selv ble at jeg gikk inn i en depresjon. Jeg klarte ikke jobben min, og måtte ta en pause. Hvor jeg tenkte videre, og kom opp med ideen om å lage dukketeater om overgrep. På den måten kunne jeg nå ut til skolebarn, reise rundt på skoler med forestillingen, og gi barna et språk om temaet. Jeg hadde sett “Sinna mann” med elever, så visste at vanskelige temaer som vold i hjemmet kunne gi et språk til de som trengte det. Jeg ble så ivrig med planleggingen at jeg laget et utkast til manus, og 4 dukker. Avstanden derfra til å lage scenen og gjøre noe med det, har vært for lang. Jeg mistet motet til å fullføre, og tenkte at jeg ikke er kompetent. Jeg er ingen dukkespiller. I et håp om at noen ville ta over, fullføre oppgaven, har jeg sendt forespørsel til dukketeaterforeningen, uten napp. Så prosjektet har strandet.

Problemet er der fortsatt. Og ideen også. Jeg håper noen leser dette, som kjenner noen med mot og evner til å lage en scene til disse dukkene, gi de liv, og produsere forestillingen. De jeg har snakket med om dette innen skole, og også kulturell skolesekk, mener dette er aktuelt. Skulle jeg få napp kan jeg bistå med det jeg evner, og jeg ville blitt takknemlig. Det er stadig større åpenhet rundt temaet, men fortsatt foregår det. Ut fra min forståelse er det et stort samfunnsproblem, som vi bør få bukt med. Ingen skal måtte oppleve slike ugjerninger.