Jeg er en brikke i systemet, etter som ukene i arbeidsutprøving går blir den brikken mindre og mindre. Nå er jeg i fjerde og siste planlagte uke av en utprøving, hvor jeg fortsatt venter på å få skrevet avtale. Det har begynt å plage meg, siden jeg har hørt om at det skal skje i over en uke nå, og strengt tatt skulle det skje den første uka. Dette er heldigvis ikke nytt for meg, så jeg bør ikke ta det personlig, vet det er en svakhet i systemet. Men, allikevel påvirker det. Nettene blir kortere og kortere, og motivasjonen daler. Hvem er jeg egentlig?

Jeg er nok naiv, for jeg drar på jobb med klare forventninger om å gjøre en jobb. Jeg vil være nyttig, få et resultat. Det er dager hvor det skjer, men ikke hver dag. Ut fra de jeg jobber med merker jeg at det ikke er viktig/ nødvendig, jeg er ikke regnet med, siden jeg ikke jobber der. Har rett og slett en lekejobb. En alvorlig lekejobb. Kommer jeg ikke på jobben vil jeg trekkes i avklaringspenger. Og det er hovedinntekten, som jeg ikke kan unnvære. Så det er en lekejobb med en lekelønn (og litt ordentlig lønn som jeg venter på). Lekelønnen er gradert ned naturlig nok, siden noe er ordentlig lønn, som igjen betyr at jeg kanskje gjør litt ordentlig jobb også.

Noen ganger skulle jeg ønske at alle mennesker en eller annen gang i livet møtte store utfordringer. Og da mener jeg store. Som alvorlig sykdom, enten seg selv eller nær familie, knapp økonomi, uønsket flytting – ny start uten nettverk, samlivsbrudd, bedrag, svik. Og hvorfor ønsker jeg det? Jo, for at det skal være en dypere forståelse i samfunnet, en dypere varme.

Det er lett å la tankene løpe. Til skolen for eksempel. Hvordan øke forståelse for alle elevene blant lærere? Jeg tror de fleste av oss som er lærere har likt å lære og har lært lett. Selv om vi har lært om lærevansker i teorien er det langt fra erfart. Bortsett fra et og annet fag, kanskje. Husker hvordan jeg manet fram angsten for å gjøre ting jeg ikke klarte i gymmen, når jeg så elever som slet med noe. For ikke å glemme fobien for å snakke i plenum. De stakkars elevene ble drillet på det, for å stå litt bedre rustet. Men jeg forsto aldri fullt ut hvor vanskelig det kunne være å lære, hvor mye energi som lå bak.

Mobber og mobbeoffer – hvordan står det til med lærere der? Vi hadde det aldri oppe som et tema, men det hadde vært spennende å snakke om. I vår barndom, hvem var vi. Hvordan forholdt vi oss til mobbing? Gå dit for å trekke ut nyttig informasjon å bruke i skolesituasjoner, være følelsesmessig nærmere oppgavene. Lærerne skal løse slike situasjoner profesjonelt og etter fastsatte rutiner, som er viktig og bra, de er grundig laget.

Poenget mitt ved å skrive dette, er at jeg tror vi ved å putte inn en god porsjon empati i jobbene våre, så lenge vi jobber med mennesker, vil gjøre en bedre jobb. Det er viktig med en balanse, mellom personlig og profesjonell empati, eller som en viste meg med kroppsspråk: tilbakelent eller framoverbøyd empati. Det er nok lurt med tilbakelent empati for å ikke brenne seg ut.

For min del nå er det bare å puste rolig, hente fram positivitet og motivasjon. Snart er det en ny arbeidsdag. Jeg som tenker at jeg liker å leke burde bare fryde meg, en ny dag hvor jeg kan leke at jeg jobber på kontor ligger foran meg. Og forresten så er alle brikker i systemet, de røde brikkene er ikke noe viktigere enn de gråe.