Det er noe med våren. Når solen begynner å varme og det er levelig med småsko og bare ullgenseren igjen, da bobler det inni meg. Gode forventninger om avslappende kaffepauser på stubber og steiner. Fregner. Undring og myggestikk. Ja, for på våren møter jeg selv myggen med et smil. En lang sommerkveld med gjentatte angrep er den ikke lenger ønsket.

I min ungdom husker jeg hvordan våren rev og slet i meg, ville bare være ute og ta den inn. Lyset og de stadig lengre kveldene lokket meg ut. Det var så fint å gå turer, se blomstene som tittet fram, og se og lytte til fuglelivet. Det er sånn fremdeles. Den samme opplevelsen, med samme intensitet. Det gjør meg så glad. Alderen og årene viskes ut i møte med våren.

Det lukter vår. Nytt liv. Grønnfargene øker fra dag til dag som en crescendo. Det finnes ikke vakrere grønnfarger enn disse blad- og gressgrønne. Iallefall ikke nå. Når de spretter fram ferske mot vårsola.Det oppleves som vårblomstene også har dette sterkt vakre over seg, fargene virker klarere og treffer oss midt i hjerte. Jeg trekker dere inn, fordi facebook og instagram er fulle av fotografier av vårblomstene om dagen. Vi lar oss begeistre. Hestehoven er aldri vakrere enn nå. Jeg kan studere den og smile over hvordan gulfargen stråler mot meg. Samtidig som tanken slår meg, når sommeren kommer har den mistet sin plass.

Nå er det vår. Nå er det bare å være ute og fryde seg over lyset, gresset og bladene, blomstene og de travle fuglene som bygger bo. Livet fortsetter med samme energi og styrke som tidligere år. Det er bare å ta det inn og la seg rive med av varm optimisme.