I dag er det altså 75 år siden, dagen da Norge ble fritt etter 2.verdenskrig. Det skal feires, markeres etter beste evne i disse koronatider. I kveld vil vi kunne se TV-programmer, og glede oss med våre forfedre. For, det er en kjensgjerning at de fleste av de som tappert kjempet i de harde krigsårene er borte. De som lever videre er først og fremst barna fra de fryktede årene.

Det slår meg, de som ble født under krigen, er de krigsbarn eller fredsbarn? Barna sto for håp, tro på framtiden, gleder – om enn bekymringer og uro, samhold. Min mor var av dem født under krigen. Jeg husker hvordan det gjorde inntrykk som barn: født under krigen. Så for meg at krigen sto over, at hun ble født nede et sted. Hvor var ikke helt klart for meg, men når mormor fortalte forsto jeg at det var dramatisk. Selv om hun knapt fortalte om det å få barnet, ha et lite barn å ta seg av, mer at de kjempet for å få nok og variert mat, og at de var redde for mennene sine, brødre, venner.

Jeg vet ikke om det ble sagt, men jeg har tenkt på henne som et krigsbarn. Hun og de på hennes alder, som en onkel. Selv om han ble født rett før freden kom. Min tidligere svigermor ble også født under krigen, i -45, fredsåret. Det sa hun , og det tenkte vi, med henne kom freden. Det er med en gang mer positivt. Være født i fredsåret, dermed være et fredsbarn.

De barna som var så store at de husker krigen, hva med dem? De husker egne opplevelser fra denne tiden, de husker den fryktede fienden tyskerne, og mange opplevde til og med at de var snille. For, selvfølgelig var den vanlige soldat, selv om han var tysk, et menneske. Kanskje hadde han sine egne barn hjemme, eller små søsken, andre barn han savnet, og selvfølgelig kunne han kjenne godhet for fiendens barn. Ikke vet vi hvor sterkt en vanlig soldat følte på fiendefølelsen heller. Han gjorde sine plikter som de norske motstandsmennene gjorde sine. Jeg tviler sterkt på at de fleste av de ute i felten ønsket dette. Å slakte hverandre ned, brenne byer, ødelegge samfunn. Dessverre var de tro mot sitt system, sin leder, og fulgte ordre.

Men, hva med barna, var de krigsbarn? Disse som opplevde krigen og husker den, de tenker jeg utvilsomt er krigsbarn. De har fått livene sine preget av uro, spenning, rasjonering, redsel. Det er klart det kom an på hvor i landet de bodde, men de som bodde på utsatte steder fortjener all hyllest de kan få på en dag som denne. Noen mistet sine fedre, brødre, onkler og venner. De som har måttet leve sine liv med den sorgen det har påført dem.

De som er direkte frukt av krigen, som barn av tyske og russiske soldater, de er vel i høyeste grad krigsbarn. Synes det er vondt å tenke på hvordan samfunnet håndterte dette, hvordan noen naturlig nok kunne forelske seg i hverandre, oppleve kjærlighet, og få barn, som det var lov å hate. Det var lov å være stygge mot dem, det var vel til og med riktig. Både mødre og barn var fritt vilt for mobben. Hva hadde disse barna gjort? Det er tragisk å tenke på, uskyldig vakre barn, som var født feil, på tross av at de kanskje var skapt i kjærlighet mellom to unge mennesker. To unge mennesker som traff hverandre på helt feil tid og sted, men ikke dermed sagt at de ikke skulle møttes.

Det er ikke sikkert denne dagen vekker noe godt i disse uskyldige barna som nå har levd et langt liv, og forhåpentligvis har klart seg bra tross av en alt for tøff start. Håper de har fått den oppreisningen de fortjener. Av mennesker rundt dem, av staten. Håper de har rukket å bli kjent med sine familier, at de har kjent seg elsket.

Barna de sto for framtiden, håpet, da som nå. De bidro i kampen for fred, fedre var motiverte for fred for å sikre sine barn, redde dem. Det er godt å tenke på alle barna fra den tiden som fredsbarna. De som var født under krigen, hele krigen, og ikke bare i -45, og de som allerede var født da krigen brøt ut. Barna som fikk 17.mai, for å vise oss gleden og uskylden. Håpet og troen på framtiden.

Vår frigjøringsdag er 75 år gammel, og all grunn til å markere den, bare vi ikke glemmer de som lever i krig nå. De som lengter etter fred. De som lider og sørger og sulter i dag. Dessverre er ikke menneskene blitt for mye klokere på 75 år, siden konflikter fortsatt håndteres med våpen. Det føles umulig å gjøre noe med det, jeg blir en passiv observatør som sitter og gråter når jeg ser reportasjer fra krigsområder hvor uskyldige folk lider, og da særlig barn. Det blir ekstra perverst fordi de er så feilplasserte. Barn har minst av alle å gjøre i krigsområder. De har ikke noe med de voksens uenigheter å gjøre, og ofres. Håper inderlig krig er et onde vi får avskaffet i menneskeheten, og heller hjelpe hverandre til å finne løsninger. Med den kollektive viljen vi har til å holde et virus nede over hele verden burde vi klare det. Det er mulig. Et liv er like mye verdt enten det er sykdom eller konflikt som truer det. Verden – vi må skjerpe oss!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.