Min pappa døde da han var 47 år. For meg er han fortsatt den han var da. En mann i midten av livet. Han var syk og sliten på slutten, men like fullt ser jeg for meg en vital mann. Med fine smilerynker rundt øynene. En jeg har vokst forbi, og vil se for meg som et stadig fjernere minne, like ung mens jeg eldes.

Jeg var innom en venn av han i går. Det var så fint. Se han, og høre hans korte ord om pappa. Da lever han fortsatt blant flere av oss. Men, vennen har blitt gammel. Han er straks 85, og det er tydelig i hele hans vesen. En klok gammel mann, med en mindre kropp, og et furet ansikt. En gammel tenkers ansikt. Og det slo meg at min pappa hadde sett mer sånn ut i dag, med tynt eller ikke noe hår på toppen av hode, mange nye rynker, svakere og eldre kropp, kanskje mindre tenner i munnen. Og jeg undret meg over hvordan det hadde vært.

Jeg hadde ikke sett mamma på lenge, og hun hadde blitt tydelig eldre siden sist. Det var litt rart å se, blikket mitt vandret rundt i det nye ansiktet. Det var kommet nye fortellinger til, med nye rynker. Og en kropp som var herjet med, klart svakere enn sist gang vi møttes.

Det har lenge vært gjennom barna at vi har sett årene gå, har jeg tenkt. Det er jo veldig synlig med de små. Du drar på visitt og ser en nyfødt som sitter og griser og spiser selv neste gang dere treffes, for deretter å klatre og krype overalt, kunne svømme med armringer, gå på riding, skrive avisinnlegg og ha fått tannregulering. Vipps har det gått 20 år, og vi voksne er de samme, helt like. Til vi ser i album og oppdager at det har skjedd noe med oss også. Men, ikke så mye.

Tankene har endret seg lite, følelsene av hvem jeg er har forandret seg lite, humoren er stort sett den samme, interessene er ikke mye forandret, de fleste vaner er gjenkjennelige. Litt endringer ut fra ytre omstendigheter, naturligvis, men overraskende lite. Har flyttet noen ganger, hatt ulike jobber, partnere, og tenker at det skulle påvirket mer enn det har gjort. Men, våger å tro at det er skjedd en modning, at jeg er som en god vin. Vil bli bedre med årene.

I naturen er det også tydelig å se at årene går. Særlig på trær. Det er så fascinerende å se hvordan stammene blir tykkere, mer solide, og formene endrer seg. Nye høyder og bredder. Må igjen trekke en parallell til meg selv/mennesker, for det er jo en del eller de fleste av oss som også får en mer solid form med årene. Det er ikke så positivt, av en eller annen grunn. Vi bør holde oss nokså stabile i formen, for å unngå mange plager. Det er litt slitsomt å forholde seg til, at vi ikke bare kan holde oss i ro og suge til oss alt vi vil av godsaker, men bør bevege oss en del, og tenke på inntaket. Jeg ville jo ikke vært en halvgammel bjørk, da er det tross alt bedre å ta seg en skogstur.

Som vanlig vandrer tankene, og får meg til å kjenne på bevegelse. Livet er delvis tiden som går, så jeg får holde meg i takt, og står fritt til å velge hvilke av noteverdiene jeg skal rusle eller løpe, danse eller hoppe. Ser for meg et variert noteark, og priser meg lykkelig over hvor heldige vi er alle sammen, som skaper våre egne melodier. For jeg tror vi legger til toner også, ut fra stemningen i oss. I dag skal jeg gå for en dempet harmonisk klang, med halvnoter og fjerdedeler. Ikke noe stress. Kanskje en og annen triol.

•