I helgen opplevde jeg noe spennende, som å være på en liten tidsreise. Jeg dro fra Fredrikstad og opp til Leveld, en fjellbygd i øvre Hallingdal. På veien gikk det fra frodig grønn vår tilbake til gold vinter. Jo lenger jeg kjørte, jo mindre farger var det. Vårens tegn gikk baklengs. Morsomt å se hvordan bjørkene gikk fra fullt utsprunget løv, via museører, små knopper, til noe som lignet døde greiner. Ikke noe liv å se, enda. Bare skjegg.

Vel framme ved målet, var jeg lenger tilbake i tid. Den lille tømmerhytta lå fortsatt omringet av snø, så for å komme fram måtte jeg gå på ski, som før i tiden. Men ikke som i virkelig gamledager, for bilen kunne parkeres noen hundre meter fra, og det gikk lett å kjøre opp de bratte bakkene. Så det var et overkommelig slit. Før hytta måtte varmes opp, med vedovnen som brant godt i mange timer før den lune varmen tok overhånd.

• 

Et batterdrevent veggur tikket og gikk, ellers var det lyden fra flammene i ovnen jeg hørte. En og annen fuglelyd utenfra, og lyder jeg lagde ved å flytte meg i en stol, sukke litt, strikkepinner som møttes. Da var jeg litt i gamledager, kunne lett tenke det i allefall. Tittet ut på snøen og glemte blomster og langt gress i egen hage.

Lyset var mer tilstedeværende enn forrige gang jeg var der oppe, så jeg ble minnet på at det faktisk var vår. Lyst fra tidlig morgen til sen kveld.

Og veldig snart dro jeg hjemover igjen. Dro fra snø og grått til mer og mer grønt og farger. Det slo meg nok en gang hvor deilig det er å se vårblomster i veikanten. Hvor gult det gule er og hvor blått det blå, tepper med hvitveis gjør noe med meg. Følte meg så heldig ved å reise gjennom våren igjen, opplevde et crescendo. Aller sterkest inntrykk gjennom bjørkene.