Det er ingen hemmelighet at jeg bor i et eldre hus med hage. Jeg liker det veldig godt, og vil klare meg selv. Men, det hender jeg ikke klarer det, og da er det en utfordring å be om hjelp. Om det er store ting må jeg selvfølgelig få profesjonell hjelp, men noen ganger er det enkelt ting, som kan løses med litt hjelp. Nå har jeg nettopp klart å spørre faren til barna mine om han kunne skru løs en skrue, så jeg fikk tatt ned et defekt takbeslag. Jeg kan bruke drill, men ikke flere meter oppe i en stige. Heldigvis var det ikke noe problem for han.

Tidligere i ettermiddag har jeg hjulpet til å pakke varer i en bruktbutikk, som legger ned midlertidig. Det var mye sjauing og bæring, men fint å kunne hjelpe. På to timer rakk vi å få gjort nokså mye. Og, i den ånden var det jeg mannet meg opp og spurte om hjelp.

Å være hjelpeløs, det er ikke noe for meg. Jeg liker å tro at jeg kan klare meg selv. Jeg liker å kjenne meg selvstendig og sterk. Men det slår meg at jeg er sterk når jeg tør å be om hjelp også. Når jeg tør å innrømme egne begrensninger. Gjennom koronatiden har jeg blitt veldig klar over at jeg trenger andre. Kan allikevel stå solid i meg selv. Være alene. Med litt hjelp.