Det er mye hendene som får fokuset mitt om dagen, og armene. Ved å jobbe som skomaker igjen tenker jeg mest praktisk. Det gjelder å finne kreative løsninger på fysiske problemer. Det er fint, jeg får relativt raske svar, og resultater.

Støvlene her begynte jeg på i går, og de venter på meg når jeg kommer til verkstedet. De trenger mye stell for å komme seg opp igjen, og hvordan jeg skal få tettet hull i strikk som ikke skal skiftes uten at den mister sin funksjon, er en av nøttene. Jeg har ideer, så det løser seg nok, selv om det kanskje tar lenger tid enn det som er økonomisk innafor.

Det er noe som står tydeligere for meg om dagen – tid er penger. Det er lett å si det, tenke det litt fjollete, men å leve etter det er noe annet. Noen dager holder jeg på i timesvis med en reparasjon som koster 100 kroner. Trekker jeg fra leie, materialer, moms og skatt sitter jeg igjen med minus 1000, kanskje. Det er vel en av de tingene jeg skal bli mye bedre på etterhvert, når erfaringer og rutiner er mer etablerte.

Det var noe helt annet å jobbe med sko den gangen jeg var ansatt i en bedrift, og bare sa ifra til formannen når jeg trengte materialer. Kunne bestille store pakker med skinn, og bare være opptatt av kvaliteten og fargen. Nå kommer vurderingen av pris før jeg kan se nøyere på skinnet. Det er ikke bra, ser at det faglig er et dilemma. Heldigvis lager jeg ikke fine nye skinnsko, så problemstillingen dukker ikke opp så hyppig. Men, materialer koster mye, det er noe annet å drive for seg selv.

De dagene jeg klarer å legge stresset til side kjenner jeg mye på glede. Det er fint å holde på med håndverket, og mye av det jeg gjør kan jeg stå inne for. Planen er selvfølgelig å bli mye bedre, drømmer om å bli så flink at skoene jeg leverer ut ikke skal se reparerte ut. Litt avhengig av utgangspunktet, da. Støvlene på bildet har levd såpass lenge at de bare kan oppnå en bra facelift. Litt som meg, kanskje, selv den beste sminkør og ansiktsbehandler hadde ikke fått meg til å se pur ung ut.

Etter en statusoppdatering ser jeg at det ikke er snakk om tankepause, men heller et annet perspektiv. Tankene flyr, og de streifer også dere jeg er glad i, dere jeg savner, og dere jeg ikke kan nå. Jeg sitter ofte trøtt og sliten på kveldene og kjenner meg hul og alene, med savn etter å skape figurer. Kjenner at jeg har mindre energi enn da jeg var tjue, men også at jeg er på et bra sted. Livet er ikke så verst. Og nå skal jeg bare rense et sluk før en ny arbeidsdag.