November er på hell, og for en november vi har hatt! De siste dagene har vært sjeldent vakre, med strålende sol og kald, klar luft. Det er en nytelse å se på alle bildene folk har delt på Facebook og Instagram. Vi er tydeligvis mange som setter pris på det vakre i naturen rundt oss. Rimfrosten har pyntet med krystaller, og solen har lyssatt.

At dagene er korte, og mørket dominerer, det har jeg nesten glemt. At korona fanger og begrenser, det har ikke dratt ut tiden det heller. Utrolig nok. For i år synes jeg november bare har sust avgårde, og gitt mange vakre opplevelser.

Og Black fridag, da. Det er ikke en favoritt. Selv om det er fint å få noe til redusert pris når en trenger det blir jeg litt frustrert over alle tilbudene. Det er lett å bli revet med, og plaske rundt i ting vi ikke trenger. En klar motsats til tankene jeg lever og jobber etter om dagen, om at ting kan repareres, tas vare på, så det får et lenger liv. Vi bør ikke kaste så mye. Det er bedre å kjøpe noe solid og dyrt enn noe billig og dårlig. Så lenge vi ikke kjøper mer enn vi trenger. Vi trenger jo egentlig ikke så mye.

Å bli beriket over solglitteret på elva en morgen beviser det. Eller noen rimkledde blader på en kvist, et islagt rekkverk i sola, fotspor fra sjøfugl på en strand og mye mye mer. Vi trenger ikke bekymre oss over det mest nødvendige, som klær og sko, vi er så heldige at vi har det. Selv om forskjellene er store kan alle fråtse i denne rikdommen, uten negative skyggesider.