Når skjedde det egentlig, denne forandringen som gjorde det til et høydepunkt å kunne sitte alene på lørdager, vite at kvelden var lang, og at ingen skulle forstyrre den nytelsen? Ikke noe stress for morgendagen, siden dagen er åpen/ planløs, og dermed unødvendig å se på klokken. Sitte oppe til langt på natt om det frister.

Tanken på før virker fjern. Den gangen det knapt nok var en lørdag uten planer. Det var forventninger til fest og moro, sosiale sammenkomster. Pynte seg var en del av det. Ta på klær jeg følte meg vel med, og kanskje også litt sminke og parfyme. Nå er tanken slitsom. Bedre å bare slappe av i eget selskap, og med hjemmeboende barn, om det ønsker å henge litt med meg.

Forventningene har endret seg, blikket mot andre også. Selv om det hadde vært fester i alle nabohusene rundt her ville jeg forholdt meg rolig. Ikke kjent på lengsel og mislykkethet. Det kunne jeg gjort da jeg var yngre. Den gangen det var stress å gå glipp av noe. Og det er ikke så lenge siden.

Så når skjedde egentlig denne forvandlingen? Kan det ha noe med overgangsalderen å gjøre? Nysgjerrigheten er der fortsatt, også appetitten på livet, men med et annet fokus og drive. Før ville jeg tenkt at det var kjedelig og satt, det livet jeg lever nå. Det er godt, rolig og behagelig.

Korona er helt klart med på å holde meg nede, temme uroen min. Det setter jeg pris på. Når det åpner opp igjen vil nok planene eskalere, men samtidig har erfaringene med rolige lørdagskvelder etablert seg, så jeg ser for meg det vil bli mange av dem også. Og jeg antar dette forklarer meg noe om hvordan det er å bli eldre.