Nok en onsdag, og snart kveld. Nok en danseløs onsdagskveld. Det har vært mange av dem nå, alt for mange.

Onsdag kveld har vært øremerket dans omtrent alle de siste 20 åra. Det har betydd bevegelse, glede, samhold, musikk, latter, kaffe, trinn og turer, klanger og rytmer. Selv de tyngste dager har det vært oppløftende, bare jeg orket å komme meg dit.

I dansen eksisterer bare her og nå. Det å være ett med musikken og de andre. Det å forsvinne inn i stemningen og la seg forføre. Først og fremst av musikken. Eller være maksimalt konsentrert for å henge med på alle de raske trinnene og vanskelige kombinasjonene. Kjenne hvordan svetten renner nedover ryggen og det stikker til i knærne. Satse på at det er lenge til de svikter.

Holde andre i hendene, se andre i øynene, kjenne på et gledefullt fellesskap. Være nær hverandre å tilhøre hverandre uten å nødvendigvis ha snakket så mye sammen. Fordi det ikke er viktig. Det er ikke derfor vi samles.

Krysser fingre for at det blir bra vær neste onsdag, så vi kan treffes og danse. La musikken flyte ut og fylle oss med den magiske eliksiren som gjør kroppen lett, sterk og utholdende.