Det er så rart med ord, hvordan de treffer ulikt. Det kommer an på når de blir sagt, i hvilken setting, med hvilket tonefall, og fra hvem. Og hardest kan det være å høre sannheten.

Jeg var på et fortellerkurs i Finland en gang, hvor vi deltok på ulike forteller- verksteder, og også fikk høre mange fortellinger av fortellere. Der hørte vi en fortelling om den nakne sannhet og den tildekte. Alle vendte seg bort fra den nakne, var redde for den, mens den påkledde sannhet vekket nysgjerrighet og glede.

Historien sitter i underbevisstheten, og dukker opp innimellom, når jeg atter har skrelt bort alle ord og bare plumper ut med nakne sannheter. Mine sannheter, vel å merke, og de kan være overstyrt subjektive. Det hadde vært mye bedre å takle dem med en innpakning gjennom en historie. Eller i det minste flere ord.

Jeg ble servert en naken sannhet som et spørsmål her om dagen, i et hyggelig tonefall. Det var utrolig fint, hadde en medisinsk effekt. Og det slår meg hvor ulikt jeg har reagert på de samme ordene. De har gjort meg bunnløst fortvilet, veldig redd, desperat, og nå rolig. Takker.