Går litt friskt ut her, med en påstand som kan diskuteres. Men, jeg ser på en elv som en metafor på livet, og da står jeg inne for påstanden.

Det å leve innebærer så mye bevegelse og krefter, som virkelig drar i meg for tiden. Ved å sitte ned å skulle slappe av er det spesielt merkbart. Kan høre hvordan pulsen slår og merke blodet som pumper rundt i kroppen. Kan kjenne hvordan fingre og bein har nesten konstant behov for å bevege på seg. Tankene virvler rundt i ulike retninger, noen strømninger trekker nedover mot dypet og mørket.

Det startet med tilblivelsen, en liten kilde som ble til en bekk. Klart og rent vann. Bekken vokste seg bredere, i møte med andre små bekker, kastet seg vilt over stokk og stein. Intensiteten bygde seg opp til små fossefall, som vekslet med sakterennende strekninger, nye møter med andre bekker, innimellom rolige vann. Og bekken vokste og ble til en elv. Og kraften i bevegelsen ble sterkere. Nye bekker kom til med mindre effekt, blandet seg fort inn i strømmen. Innimellom var det elver som møttes og ble forenet. Stadig veksling mellom sakte renning, strie flommer, fossefall og rolige vann. Til slutt endte de opp i det store havet og blandet seg med altet.

Det er litt betryggende å tenke at livet er en elv, det gir en slags mening. Fortid er fortid, det nytter ikke å ville leve på nytt og gjøre andre valg. Det som er tapt er tapt. Alt og alle en har støtt på i livet har tilført noe og har vært med å forme det livet er, har blitt. Variasjoner mellom gode dager og trøbbel står også klarere, for det har vært mange og lange perioder med stille vann. Og det vil fortsatt komme. Selv om det kan virke som jeg er forbi møtene med innsjøer, og at det heller ikke er mange strykene igjen, mer en elv med sterkere strøm, og dype understrømmer. Det gjelder å bruke erfaringer for å unngå å følge med ned i mørket, men heller hvile litt på overflaten. Se på det hele og akseptere det, vite at her er jeg nå. Vannet renner, det kan ikke reverseres. Det kan tørke opp, men er glad så lenge elven bare driver videre. Skulle det tørke opp ville det til slutt havne i havet det også, forresten.

Sitter her og ruller med en fot og kjenner på strømmen som sakte driver meg framover. En ny dag har begynt.

•