Huff, noen ganger bare renner ordene ut av meg. De ordene jeg ikke vil si. Tankene jeg ikke vil dele, følelsene jeg vil ha for meg selv, historiene som ikke trenger å fortelles flere ganger.

Så hvorfor skjer det? Hvorfor sitter jeg atter en gang med den kvalmende fornemmelsen i kroppen? Fornemmelsen av skam, offer, smålighet, stygghet. Kunne sikkert ramset opp mye mer her. Men, poenget – hvorfor?

Jeg tror det er så enkelt som at det er ubetenksomhet, handle på autopilot, et lenge innarbeidet mønster. Ønske om intimitet har ført til at grensene er alt for nært på, jeg vil flytte dem utover, få mer plass som bare er min. Ingen bryr seg egentlig, så det er det lureste å gjøre. Svøpe seg inn i et tykkere teppe, og ha langt større klaring til omverdenen.

Med tanke på tesen om at ingen bryr seg nevneverdig er det mindre farlig at ordene tar over. Men, for eget velvære er det viktig å tenke på det. Handle. Helst i går, iallefall i dag. Litt for sent å trekke tilbake ord som allerede er sagt.

Det er ikke synd på meg. Jeg har det fint med livet mitt. Kan alltid ønske meg noe jeg ikke har, men klarer meg. Det er en bra balanse mellom tungt og lett, stygt og pent, kjærlighet og kulde. Tiden er kanskje den største fienden, dagene går så fort at vipps er det over og natt lenge før jeg fikk gjort alt jeg skulle. Kanskje jeg kommer dit en dag, at jeg kan leve i takt med et tre, sitte helt i ro og bare være.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.