Jeg liker å tro at jeg ikke er et konkurransemenneske, selv om jeg egentlig vet jeg er det. Hele tiden jobber jeg hardt for å få resultater, og sammenlikner de opp mot hverandre. Det kan være i forhold til hagen, f.eks, hvor mye fikk jeg ut av den i sommer sammenliknet med i fjor, som står i sammenheng med hvor mye tid jeg brukte på den. Der har jeg klart forbedringspotensiale, nokså stemoderlig behandling i år. Kan nesten ikke huske å ga gått barbeint i gresset en gang.

Arbeidet mitt i verkstedet er mye drevet av dette, og der er det mye som kan måles og veies. Hvor mye klarer jeg å gjøre på en dag? Hvor mye klarer jeg på en uke? Gjennomsnittet av uker opp mot hverandre, og nå også måneder, og forsåvidt år. Kvantitet er en ting, kvalitet noe annet, og det kan måles ut fra hvor mange reklamasjoner jeg får inn. Og hvor mange kunder som kommer inn og sier de har blitt anbefalt av andre å komme til meg. Hvor mye jeg får lagt ut på sosiale medier og hjemmesiden er nok en måler, hvor jeg konkurrerer med meg selv.

Å være flink til å ta gode valg med tanke på kosthold og aktivitet er også eksempler hvor jeg ser på resultater. Tar gjerne oppsummeringer på det, og gir meg selv ris eller ros. Har jeg ikke vært ute en dag, i dagslys, er det litt kritisk. Det betyr større fokus på det i dagene som kommer. Og, har jeg hoppet bukk over middag eller bare spist noe lettvint tull må jeg kompensere med rene grønnsaksmåltider for å gjenvinne balanse. Slurve med søvn og ha flere korte netter blir nok en utfordring som må rettes opp i.

Ved nærmere lupisk blikk på temaet konkurransemenneske ser jeg at det er en stor del av meg, for jeg konkurrerer med meg selv i å kaste lite søppel, ha et lavt forbruk ved å kjøpe minst mulig unødvendig (sånn sett en stor fordel med lav inntekt), fordele tid og krefter mellom ulike spennende aktiviteter som skal være utviklende (og kjenner dermed på emmen bismak hver gang jeg har sett en dårlig kjærlighetsfilm på tv når det finnes så mye som er bedre). Kunne fortsatt lenge.

Til min store glede oppdager jeg at det ikke gjør noe, egentlig er jeg ganske glad for å være et konkurransemenneske. Det holder drivet oppe, det gir meg mening, gjør at jeg fortsatt vil utvikle meg. Så kult! Jeg som startet på dette innlegget og trodde konklusjonen skulle være nokså skamfull. Ja til konkurranse dere. Bare å brette opp ermene og komme igang med en ny og ubrukt dag.

Mangler bare et verktøy å holde i her.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.