Måling i år, markering av nye og oppsummering av gamle, det setter i gang en storm av blanda følelser. På en måte blir jeg veldig provosert, nesten sint, både av opptrappingen mot jul, og nyttår. Det skal feires og jubles. Jeg liker det også, er veldig ambivalent. Men, noe av det som gjør meg sint er at det er så mye fokus på det materialistiske rundt det. Vi skal fryde oss over alt fyrverkeriet, de nye antrekkene, dyre kule lys og servietter, vakre blomster, lekre retter og dyr champagne. Selve festbildene i sosiale medier etterpå er viktige, for å vise fram hvor flott det hele ble. Klarte det! Det er så viktig å være med på det, det er viktig å kjenne på forventninger og ha gode lyse tanker om det nye året. Gjerne lage seg forsetter med stor ståhei og liten gjennomføringskraft, for da er man positiv.

Jeg hører hvor sur og gammel og grinete jeg høres ut, og kanskje ikke så rart. Denne gangen misset jeg det, var i dårlig form og tok det helt med ro hjemme alene. De unge dro ut på fester, det var godt å glede seg over dem, og vite at jeg kunne ha god samvittighet for å melde meg ut. De jeg var invitert til var mange, så mitt fravær gikk fint. Det hadde vært superhyggelig å være der, det vet jeg, men ikke med vondt i hode og mo i kroppen. Dermed satt jeg her alene og reflekterte over livet, og hvorfor noen dager gjøres så mye viktigere enn andre. Jeg klarer ikke helt å henge med, blir ikke lei meg av å sitte alene slike dager. Får heller en ro, kjenner at jeg kan hvile uten forventninger.

Men, litt før kl.24, da jeg var på vei i seng, og gikk og slukket lys halvt i svime, da så jeg en hel gjeng festglade par på min alder stå rett utenfor kjøkkenvinduet. De klemte og jublet og bruste, og jeg ble stresset. At de trolig så meg, alene her inne, og skulle synes synd på meg, den tanken ble ubehagelig. Og jeg fortet meg å komme meg vekk og i seng. Jeg aner ikke om de brydde seg, men følelsen av det freaket meg litt ut. Med hode på puten sovnet jeg, så traumatisert var jeg ikke.

Neste dag var det en ny tid for refleksjon, et helt nytt og ferskt år som ligger foran oss. Igjen provosert, for hvorfor er det så stort egentlig? Så lenge vi lever vil det alltid være nye dager å leve, uker, måneder og år. Hva så? Jeg tenkte først at det var noe jeg ikke brydde meg om, men oppdaget jo at det var feil, jeg bryr meg absolutt om det. Det påvirker meg, det vekker til live mye rart. Både sorg, lengsel, håp og glede. Hva med å favne det? I steden for å bli sur og grinete.

Jeg har jo som tidligere nevnt gått på Pippi-kurs før i tiden, og har siden tatt med meg elementer fra det i livet. Nå var det nyttig å bli minnet på at det er fint med disse årsregnskapene, tenke tilbake på året som har gått, og kjenne på mange ting jeg er glad for, samle på gode minner. Trikset var å ta fram en kalender og finne 3 fine ting fra hver måned i året som gikk. Det var lett, gode opplevelser bare strømmet på. Fikk opp mange gode indre bilder og humøret steg. Satt etterhvert med et stort smil og kjente på takknemlighet.

Jeg er glad i de fine menneskene jeg kjenner som gjør meg glad, å møte dem fyller meg med rikdom. Jeg er glad for gode samtaler og interessante diskusjoner, jeg er glad for dans, turer, reiser, teaterforestillinger og konserter. Året har vært så flott på så mange måter! Tenk, jeg kom meg til og med til Boston! De dårlige nyhetene og elendigheten i verden ligger der som en mørk bakgrunnsfarge, kanskje de gode opplevelsene kommer ekstra godt fram når det blir sterkere kontraster?

Og hva nå? Hva skal jeg med det nye året som ligger der ubrukt foran meg? Jeg skal sette opp et budsjett, er i ferd med å gjøre nettopp det. Jeg har lokalisert hva som ga meg den beste følelsen i året som gikk, og skal ha mer av det. Siden livet går fort er det bare å være litt grådig på de gode opplevelsene tenker jeg, fylle på og tillate meg å føle mye på rikdommen. Så lenge jeg ikke tråkker på andre (i allfall ikke bevisst), og jeg ikke sløser med naturens ressurser, så skal jeg fråtse. Mer konserter, foredrag, teater, reiser! Og selvfølgelig dans, når jeg ikke står ved min lest.