Det har seg slik at jeg har møtt deg. Første gang jeg registrerte deg valgte jeg å stenge av for følelser, ikke forholde meg til deg. Du var for gammel, du virket for snill, du var for sårbar, deg kunne jeg ikke leke med. Så jeg danset, gledet meg, lo. Blodet bruste, livet sitret gjennom meg, magen var lett.

Magen kjentes lett da jeg dro derfra, og alt var vel. Slik var det også den andre gangen jeg husker å ha snakket med deg. Det var godt å se deg, så at du ble glad for å se meg også. Å reise hjem kjentes fortsatt godt. Magen var fin, rolig og lett. Til det tredje møtet. Da ble det mer tivoli i magen. På vei til deg begynte det å ta seg opp,  kiling og myldring. Gleden var stor da jeg så deg, og større ble den da jeg merket at du ble glad. Det var allikevel helt ok å dra.

Neste møte, hva skjedde da? Etter som vi snakket sammen ble magen mer tung og fast, som en kjempemagnet, jeg ble dratt mot deg. Da du sov i rommet ved siden av verket den, jeg fikk knapt nok sove. Og det var deilig da du sto opp, så vi kunne fortsette å snakke. Vi spiste litt frokost, som ikke smakte meg, før vi gikk ut. Det var bedre å gå, være ute, komme litt borti deg. Kjenne armen din nær min et øyeblikk.

Vi satt på kafé,  og jeg nøt at du spiste. Fantaserte om å kysse deg. Du kunne sagt nesten hva som helst til meg da, for jeg kjente på magneten i magen, kraften vendt mot deg, ville bare ha deg. Høre stemmen din, se på deg. Vakre mannen. Da du dro var det vondt. Vondt i magen, i brystet. Pulsen dunket tungt i ørene, jeg følte meg ulykkelig.

Hva var det som skjedde? Jeg skulle ikke forelske meg. Jeg skulle ikke involvere meg med noen. Det var godt å føle meg fri, begynne å bli glad i meg selv, og der var du.

Neste møte forandret alt. Å holde deg i hånden i dansen var så deilig. Der ville jeg være. Hjemme. I meg med deg. Nå har jeg overgitt meg. Magefølelsene får styre, og jeg kjenner hvordan de danser der inne, vider seg ut, fyller meg med godhet til deg.