Min kjære pappa døde 3.ferbuar 1985. Det var en søndag morgen. Han var sengeliggende på Radiumhospitalet de siste dagene. Jeg husker han som veldig syk da, med slange med oksygen i nesa, og ruset på morfin. Stakkars pappa`n min, bli så syk at han ikke kunne leve lengre, med en stor og barnerik familie han visste han etterlot farløs, og jobb og interesser han satte stor pris på.

Lenge så jeg han i folkemengder, prøvde å få kontakt med han, men klarte det ikke. Jeg kunne også høre han, i huset vårt, når jeg var alene. Hørte de trette slitne skrittene gå over gulvet, fra soverommet til badet, en runde om stuen, og tilbake i sengen. Jeg så han aldri, og det var jeg glad for. Jeg ble redd når jeg hørte han, selv om det var noe trygt med det også, han var ikke helt borte allikevel.

I mange år har savnet vært vondt, det er så mye jeg ikke fikk snakket med han om. Han var så fin å snakke med, om livet. Vi snakket mye om mangt, men det var også emner vi ikke hadde kommet til. Jeg har i mange år lurt på hvordan det ville vært å snakke med han om alle disse tingene som hører voksenlivet til. Han hadde så hederlige tanker om mye, synes jeg, med utgangspunkt i sunt folkevett. Han snakket så fint om moren min, for eksempel, det var ikke lov å si noe stygt om henne, det var kjæresten hans! Hun kunne være litt sen når vi skulle noe, og da kunne vi ungene bli lei av å vente, men ble stoppet i klagene.

Tempoet til pappa var jeg begeistret for, han var passe rask, effektiv nok, slik at ting ble gjort uten at det ble stressende, eller kløende tregt. Han var veldig glad i å bruke kroppen, både gjennom trening og aktiviteter, og kroppsarbeid. Som regel var det veldig positivt å være med han, vi fikk lov å være med på det han gjorde. Jeg elsket å gå bak han på multeturer, når han gikk langt innover i skogene utenom stier, over myrer, gjennom kratt, i ganske rask gange. (Gikk i  min fars fotspor). Da var målet og nå den og den rike multemyra, hvor vi kunne finne masse solmodne multer. Han var en fornøyelse å se på når han ivret rundt med bøtta, og fylte den opp, med hjelp fra de unge som var med. Med jevne mellomrom spurte han oss om vi visste hvor bilen var parkert, og så pekte han ut retningen, han visste det alltid, orienterte seg via himmelretningen og høydedrag.

Humor hadde han mye av, det var stadig noe morsomt som skjedde. Det kunne være kommentarer eller mer fysiske innslag, som fikk oss til å le. Han kunne more seg med sanger også, enda han ikke sang spesielt rent om han ikke sang veldig høyt. Han smilte og lo masse, og det smittet over. Når han ble sint, for det ble han, gikk det nokså fort over. Da var det stille etter en storm. Han gjorde alltid opp for seg, hadde han overreagert ba han om unnskyldning. Det satte jeg stor pris på, fordi han dermed ga meg trygghet. Han kunne også ha plass til meg i fanget sitt, og da husker jeg de gode hendene hans som kunne stryke meg over ryggen, eller vi kunne leke daleren daleren dask. Da gjaldt det for meg å være raskere med å klappe han i hånden enn han var til å trekke sin hånd bort. Det var kjempe spennende, og selv om vi var mange små fikk jeg inntrykk av at han også moret seg med det.

Han kunne fortelle historier og eventyr. Det var fine kveldsstunder det, når han lå i en av ungenes seng og fortalte. Med innlevelse. Gutten som ikke fikk bukken ut av kålåkeren var en favoritt, da kunne han hviske inn i det nærmeste øret, og det var bare å fryde seg når det var mitt. Det fortalte han alltid på nynorsk, noe som gjorde det ekstra fint, for der var jasen med. Jasen kom hoppande.

Så lenge jeg lever vil jeg bære rundt på de gode minnene om min kjære pappa. Jeg vil alltid elske han, og være takknemlig fordi jeg ble beriket med en sånn far. Han har vært en viktig grobunn for meg, har sådd så mange bra frø i meg. Det gjelder at jeg tar vare på dem, og sprer dem videre, i stedet for å la dem skrumpe inn og fordufte.