En dåre faller lett for smiger, ergo jeg er en dåre. At det har vært mange innom og lest det jeg skriver har gått litt til hode på meg. Tenk, alt som skulle til var å fortelle om at jeg blogget, og så er det noen som leser den:-) Ved å få respons får jeg litt blod på tann, her må det skrives. Let me entertain you!

Så var det det store spørsmålet som har dukket opp, er jeg en dåre? Svaret må bli ja, for jeg er merkbart smigret over positiv respons. Og da blir jeg nærmest skamfull, for det er jo ikke noe å trakte etter. Hvem er en dåre, har den en fast substans? Jeg ser på en dåre som en dott, en med lettledet personlighet, og det vil jeg da ikke vedkjenne meg!

Ved å lese om dårer oppdager jeg at definisjonene er litt ulike, og gjenkjennelige. Lenge snakket man om dårer som mennesker med sinnslidelser, og selv om jeg ikke vil innrømme det helt, så er jeg faktisk i den gruppen. Vi er en stor gruppe, med store variasjoner, men også likheter. Jeg trenger fortsatt hjelp til oppryddingsarbeidet i det indre kaoset, og kjemper stadig imot når jeg skal være ærlig, holder hardt på livsløgnene. Det er vel ikke en sinnslidelse i seg, men konsekvensene kan fort føre til det.

En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare. Det er også kjent. Hele livet har jeg stilt spørsmål, til det meste i livet, bortsett fra hvordan barn blir til. Det lurte jeg faktisk ikke på, regnet med at de bare kom når de skulle, med en mor og en far. Husker jeg fikk helt sjokk da vi hadde om menneskelig forplantning på slutten av barneskolen. Gikk gråtende hjem til min stakkars mor, som beviselig hadde lidd seg gjennom denne styggedommen mange ganger siden vi var 7  barn.

Dåren skriver sitt navn alle steder. Det husker jeg en lattermild mor uttrykte, da hennes lille sønn nettopp hadde begynt å skrive navnet sitt, og noterte det på alt han kom over både inne og ute. Men, akkurat der føler jeg meg fri, jeg har ikke skrevet navnet mitt på så mye som en offentlig dovegg eller busslomme.

Tilbake til smiger, der er jeg nok mest ute å kjøre. Jeg må innrømme at jeg har falt for det, ofte. Skulle jeg ha vært heldig med en kommentar, og fått noen til å le, kan du nesten regne med at jeg ville sitte å slenge med leppa, i håp om å lykkes igjen. Hadde jeg vist meg litt sterk ved et løft, ja, da ville jeg løfte mer, for å vise meg. Hadde noen sendt meg tre lange blikk, ja, da var det ikke umulig at jeg tok den invitasjonen. Oppmerksomhet kjentes så godt. Det er da jeg ser at dåren er enfoldig, og at jeg ikke vil være en dåre! Jeg er ikke en dåre.  Eller? Det var dette med respons på bloggen, jeg lar meg påvirke av det. Jeg vil skrive mer, for at dere skal lese mer, for at jeg skal skrive mer, osv.

Akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg er over min første ungdom (som en gammel venninne snakket om), og at jeg tross alt vet mer hvor jeg står. Jeg kan kjenne på egenverdi og vilje, tross gleden over oppmerksomhet.