Denne uken er det mye som skjer, med avtaler her og der, slik at dagene blir oppstykket. Det gjelder å huske når og hvor ulike ting skal skje, og hva som skal forberedes, mentalt eller fysisk. Det fører til stress, i forkant blir jeg forstyrret av at noe snart skal skje, og etterpå bruker jeg tid på å evaluere det. Sitter igjen med en opplevelse av å være uvirksom. Alt foregår gjennom ord.

Ta dagen i dag, f.eks. Hadde en avtale 10, som ble forskjøvet til 10.15. Fra jeg sto opp 7, og til jeg skulle dit kom jeg ikke i gang med noe skikkelig, bortsett fra å avtine kjøleskapet – som var på høy tid, vaske opp og reflektere over egen kommunikasjonsform. 

Etter møtet ble jeg sittende en stund med notater, kjenne på følelser, grave litt i selvet, før jeg var klar. Da gjorde jeg litt forefallende innkjøp på vei hjem, før kjøleskapet ble vasket, maten var tilbake på plass, og tilfredsstillelsen erkjent.

Hva så da? Klokken var ikke mer enn drøyt 13, og jeg hadde lovet å hente det ene barnet, slik at det rakk aktivitet, tross lengre skoledag grunnet utflukt, kl.15. De knappe to timene gikk med til å lete etter noen viktige papirer – skulle videresendes etter møtet, det ene fant jeg ikke. Lette mer og mer frenetisk der jeg mente det burde være, har fortsatt ikke dukket opp, enda jeg utvidet søket…. Det gikk bra,  fikk jeg til svar, etter at mangelfull mail var sendt. Og jeg kunne sette meg og lese i svensk lånt bok. Rolig. I et kvarter. 

Nå er barnet på rett sted, til rett tid. Middag skal være klar før det andre avkommet skal på jobb, etter at det første er kommet hjem, med nyinnkjøpte dansesko som bare selges her i byen i dag. Vår årlige luksus: dansebutikken kommer fra Oslo og selger utstyr ved oppstart av nytt skoleår.

Alt er vel og bra, men hvor ble denne dagen av? Jeg er så sliten, vil bare sove, men tror ikke det løser noe, holder meg våken. Det er fortsatt mange timer igjen, uante muligheter står fortsatt i kø. Og i morgen er det onsdag.