Når det butter imot, når noe inni meg bare skriker nei, da er det godt å komme seg ut i naturen. Sitte og se på slow life, trær og andre planter som vokser, fugler som flyr litt hit og dit, eller sitter på en gren. Ved å fokusere på livet her og nå i naturen får jeg ro, og trøst.

Da jeg skulle på jobb, med løpepuls, vondt i magen og kvalm, var det en velsignelse å se at det var tid til en stopp. Jeg kjørte en omvei til et stille sted langs sjøen. Sommergjestene er tilbake i sine hverdager og hjem, så her rådet en fred. Alene. Var i øyeblikket, og merket at det gjorde godt. Dvelte 5 minutter for lenge, så kom litt sent, rakk å legge nytt stress på det gamle. Det gikk?

Når livet virker tungt, og motivasjonen er vanskelig å hente fram, da er det godt å komme seg ut, til skogen eller sjøen. Sikkert fjellet også, men det er for langt unna min hverdag. Det som skjer kan jeg bare beskrive som balsam for sjelen. Alt flyter bedre inni meg, det blir mer harmoni. Grublingen avtar, blikket vender utover, sansene våkner. Jeg blir nysgjerrig på lyder og lukter, legger merke til underlaget jeg går og står på, fornemmer livet som omgir meg. Takknemlig tar jeg imot trøst, håpet blir tent på nytt, og det føles alltid bedre når jeg er tilbake hjemme. Ofte har jeg fått lyst til å gjøre noe, og om jeg bare vil hvile, ja, da er det lettere å akseptere det også. Selv om jeg tror det må ikke alle våkne timer sette spor/ gi resultat. Med naturen friskt i minne vet jeg at livet går sin gang, selv om jeg er i pausemodus. Trenger ikke en gang å sysle med tanker.

Mens jeg skrev dette ble jeg minnet på det igjen, at jeg kan tillate meg pauser. Ikke stresse med dårlig samvittighet, bare hvile. Er det noen som kjenner seg igjen i dette, så stol på at det går bra. Det skjer ingenting farlig eller feil om vi ser litt i taket, eller lukker øynene i noen minutter.