I går var det et nydelig høstvær, og jeg var på tur med mål Sprinklet, på Gressvik. Det var fint, som vanlig. Kunne se langt, høydeskrekken måtte vike for nysgjerrigheten, som tidligere, jeg klatret til toppen av tårnet. Det er utrolig hvor deilig det er å stå og se utover i verden, så langt det er mulig. Fjell og sjø i horisonten. Fredrikstad lå der som en litt rotete og ikke så stor by, med Fredrikstadbrua som et tydelig landemerke. Byen min, eller er det det? Kjente at jeg ikke var så sikker. Det jeg var mer sikker på var at utkikkstårnet var solid nok, selv om jeg kunne se ned på bakken, gjennom sprinklene, og bli minnet på at jeg sto mange meter opp i lufta. Og, nysgjerrigheten var tilfredsstilt, på tide å gå ned igjen.

På vei ned sjekket jeg mobilen, hadde fått en melding med et spørsmål om jeg fortsatt spilte klarinett. Jeg begynte å gråte. På vei ned nådde jeg bunnen. Bunnen i den utøvende musikalske drømmen. For nei, jeg spiller nesten aldri for tiden, jeg orker ikke. Når jeg blåser inn i klarinetten svimler det nesten for meg, og jeg hører hvordan det låter utrent. Jeg blir bare lei meg, fordi det strandet. Var det det som strandet, eller var det jeg som ga meg? Det er lett å skylde på det, men hva er nå det? Blir helt oppgitt over hvordan jeg legger ansvaret på det, som er livet, skjebnen, motstand, mistillit, eller noe, mens jeg vet at den eneste som kan endre dette er meg. Jeg feiger ut, klarer ikke, gir meg, klarer ikke å mane fram nok styrke. Det er lett å tenke at jeg ikke ville det sterkt nok, samtidig som jeg kjenner på at noe har nådd bunnen. Noe som er utenfor min vilje, mer i kreftene/ energien. Jeg skyver det over på selvfølelsen, minner meg selv på at jeg mislyktes. Da gnager det, mens bunnen blir tykkere.

Så kom jeg meg ned på bakken igjen, og satte meg på en benk i solveggen. Det var skjønt, været var som sagt strålende, og det var mange som gledet seg over dagen. Blikkfanget og oppmerksomheten ble en jente på 4, tipper jeg. Hun var så kvitrende glad, klatret opp trappene i tårnet alene, med en liten søster stabbende etter, og mor i hælene. Hun var så søt der hun utforsket høyden og verden, med stor selvtillit, og stadige “hallo der nede” til de som sakte beveget seg oppover. Jeg undret meg over hvordan hun kunne være så fri, ikke registrere hvor langt det var ned, på en måte, bare fryde seg. Kjente hun ikke på dypet, traff det ikke noe i henne? Sannsynligvis ikke, hun var bare lite barn. Til stede i øyeblikket, totalt åpen for opplevelsen. Ekstasen. Livet. Inspirert lettet trykket inni meg, hun dro meg tilbake til her og nå.

Følelsen av å nå bunnen, sitte fast i den tunge materien, den er tilbakevendende i meg. Jeg kan forstå at det skjer, merke det, men jeg klarer ikke å frigjøre meg fra det. Jeg klarer ikke å finne riktig tynner for å gjøre materien lettere. I korte øyeblikk kan jeg tro jeg har løsningen, men skuffet oppdager jeg at jeg sitter like tungt i det. Jeg er rett og slett for mye min egen fiende, er så kritisk, og i det lyset er det dårlige vekstvilkår. Når andre kritiserer meg tar jeg imot, får bekreftet at jeg har mange feil, og kan dytte det inn i det eksisterende bunnstoffet. Men, takk og pris, innimellom reagerer jeg, det er ikke greit, det skal ikke være sånn. Da kjenner jeg på ydmykelsen, og blir irritert over at jeg ikke står tydeligere opp for meg selv. Nei, nei, og atter nei, jeg vil ikke ha det sånn! Jeg vil ikke finne meg i at andre skal bidra til at den tunge materien blir tyngre. Jeg vil vokse, og da trenger jeg fruktbar jord. Det er med skam å melde at jeg har bidratt til dette i så mange år.

Ja til barn, ja til øyeblikket, ja til livet! Og, selvfølgelig, ja til kjærligheten. Den ekte kjærligheten.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.