Da jeg var liten var det stas med lørdagskvelden. Det var litt fest, enten det var besøk eller ikke. Slik jeg husker det var det sjelden godteri, men derimot kake. Vi bakte til helgen, gjerne en marmorkake, eller appelsinformkake. Og når vi hadde, kunne vi få et glass hjemmelaget saft til. Det var lykke. Vi hørte på radio, først barnetimen på ettermiddagen, og gammeldans på kvelden. Fantastisk å tenke på de lørdagene familien danset rundt i stua, foreldrene sammen, og vi barna i en lystig ring.

Med egne barn har jeg ønsket å lokke fram den samme godfølelsen. Noen ganger tror jeg at jeg har klart det, selv om radio har vært fraværende, på samme måte som ringdans og formkaker. I årevis var hjemmelaget pizza et must, selv om det gradvis ga meg pusteproblemer, barna hadde glede og forventning til det. Benke oss opp foran tv sammen, med pizza, brus, godteri og familiefilm.

På samme måte som jeg tenker at jul = barn, tenker jeg at lørdagskvelder = barn. Denne typen høytidelighet, hvor spenningen merkes i rommet, uskylden og de nære ting er det eneste som teller. I går var jeg så heldig at denne lørdagslykken ble gjenopplevd. Jeg lånte to søte små tantebarn, og sammen med egen tenåring var vi en liten gjeng, som kunne fordype oss i familiefilm foran skåler av godteri og potetgull. Siden dette ikke er en rutine lenger ble det et lyksalig øyeblikk.

Hvorfor det må være barn til stede for å skape den rette følelsen, det er for meg livsmagi. Ikke helt den samme følelsen når jeg tenker på andre lørdager, hvor det har blitt litt mye å drikke, kaos av mennesker, musikk, ymse samtaler. Det er en tid for alt, og akkurat nå er jeg fyllt av gårsdagens opplevelse. Selv om den også hadde sin bismak, med tanke på at det var opp tidlig søndagsmorgen, lys våkne og klare for dagen klokken 7.