Lenge før det ble lyst ute sto klokka på vekking, fordi jeg hadde time for dekkskift på bilen. Ute var det kaldt, is på bilvinduet,  frost i gresset.

Det er alltid litt vemodig når høsten dras mot vinter, synes jeg. Kveldene blir lengre og lengre, mørkere og mørkere, kaldere og kaldere. Da undrer jeg meg litt over livet, hva er det som er meningen med så drastiske endringer. De vennlige lyse sommernettene er fortsatt preget i meg.

Det første sikre tegnet på at det blir vinter har vist seg stadig hyppigere i det siste – rimfrost og is om morgenene. Og selvfølgelig mørket. Når det er viktig å bruke refleks på vei til jobb og skole, da er det vintertid for meg.

Huset blir kaldt på denne tiden. Når jeg tasser ned på badet og kjenner kuldegysninger gjennom kroppen, da vet jeg at det er vinter. Ullsokker eller tøfler på føttene er fast påkledning eller utrustning, frister det å si.

Vi stilte klokker i helgen. Vintertiden er gjeninnført. Det skal hjelpe oss til å klare å stå opp, bra er det. Litt uvant at det blir så tidlig natt, men som alle andre år vender en seg til det. Og takk og pris går det gradvis. I takt med mørket tenner jeg flere lys inne, og det er jo riktig trivelig.

Har nettopp fått skiftet vinterdekk på bilen nå. Føler meg tryggere på kalde veier, men også fattigere. Måtte kjøpe 4 nye dekk. Det er litt som nye sko, får bare glede meg over det. Brukte penger er glemte penger liker jeg å tenke. Og, det kommer nye. 

Nå er det bare å se fram til lange stjerneklare netter. Kanskje jeg får muligheten til å gå hånd i hånd på mørke veier denne vinteren. Høre hvordan kulden lager vinterlyder i skosålene for hvert trinn, mens vi stille titter på stjernene.