Jeg var ute og gikk i stad, og fikk se en dame laste kasse på kasse med mat i bilen sin. Det gjorde meg nysgjerrig,  så jeg gikk bort til henne og spurte hvor hun jobbet, siden hun kjørte så mye mat. Det var frivillighet, sa hun. Hun henter mat som er til overs i noen butikker i distriktet, to dager i uken.  Jobber for bymisjonen. Maten kjører hun til Britannia,  hvor trengende kan hente mat, og noe brukes i kafédriften. Hun har holdt på med frivillig arbeid i 10 år.

Tenk, 10 år med frivillig arbeid! Jeg ble så imponert, for jeg så selv at det var realt arbeid hun bedrev, og det gratis. Mitt frivillige engasjement strekker seg ikke så langt, jeg legger ned noen timer på folkedans, og der stopper det,  tror jeg. Hva er det som gjør at noen av oss ikke orker tanken på å engasjere seg for andre? Eller noen – det er kanskje flertallet av oss som kjenner på begrensning..

Denne damen utstrålte glede, godhet, varme. Der virket som hun fikk mye igjen for jobben hun gjorde. Hun inviterte meg til å komme på kafeen og besøke dem en dag. Jeg ble nysgjerrig,  men samtidig usikker. Må nok ha dagen for å gjøre det. Vil ikke vikles inn i noe som kan medføre ubehageligheter, enten det er å se noen som sliter, eller at jeg verver meg til noe.

For en hykler jeg er. Og sånt lever jeg med! Relativt rett i ryggen, når jeg har dagen. Foretrekker å trekke meg tilbake – ut i naturen.