Det er en stund siden sist, men nå har jeg vært på sjakkturnering igjen, som sjakkmamma. Det er rart, men noen roller ser jeg aldri ut til å kunne fylle. Jeg prøver å ikke mase, titter innom rommet og spillet bare såvidt, sjekker lister – selv om jeg fortsatt ikke forstår hva alle tallene betyr, backer opp etter beste evne. Sitter i bakgrunnen og heier i mitt stille sinn. Allikevel føler jeg at støtten kommer til kort, det er ikke naturlig å gå gjennom partier med meg etterpå, og jeg kommer ikke med de rette kommentarene.

Jeg ser for meg en figur Robert Stoltenberg kunne gestaltet her. En litt oppkavet og rødkinnet mamma som prøver å møte avkommet. Litt for høy stemme, litt for energisk, dumme kommentarer i beste mening, med det nokså intellektuelle bakteppe av andre foreldre/mødre. De med cordfløyelbukser, bolleklipp, briller, eller vide damebukser, tilfeldig sammensatt med bluse, fraværende blikk, tause samtaler eller en morsom kjole, skjev pannelugg, og gnistrende blikk. Høye på seg selv fordi barna er så smarte. Med naturlig plassering i manesjen.

Det er et fascinerende miljø, utvilsomt. Selv om jeg får kjent på usikkerhet i en slik setting må jeg innrømme at jeg koser meg. Tar det litt som et sosiologisk selvstudie. Hva er det som gjelder, hva er kodene? Det er på sett og vis et avslappet miljø, selv om mange ser ut til å ville mye på barnas vegne. Mye konkurranse står på spill, her utpekes de smarte. Det handler om kontroll, presisjon, konsentrasjon, ro. For, selv med nesten 300 barn i samme rom er det helt stille når sjakkpartiene pågår, bare lyden av sjakk – klokker, penner og nese-/halslyder høres. Imponerende! Men, det er ikke viktig å være kul eller riktig, det er ikke en felles uniform, så dermed påstår jeg avslappet.

I går tok det litt av da hotellets aktivitetsleder kjørte barnedisco, med limbodans og discorytmer. Han snakket dessuten med italiensk aksent, og hadde de rette dansebevegelsene inne, så det var en herlig pakke. Barna var begeistret med, så et vellykket arrangement. Jeg kastet meg klokelig nok ikke inn i leken, noe trolig Robert Stoltenberg karakteren ville gjort.

Jeg stakk innom Gottis, så min pode og jeg lå på sengene med lørdagsgodt mellom oss, og vm i timbersport på tv. Mye bedre, syntes vi, og samtidig fikk han koblet ut de intense timene han hadde lagt bak seg blant bønder, springere og andre krigere. Lenge leve kongen!

One thought on “Sjakkmamma

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.