De minuttene mellom. De som ikke kan brukes til noe. De som bare er venting. De er irriterende de! Jeg er inne i noen sånne minutter akkurat nå. Skal gå til byen å gjøre ærend, men venter på et svar først. Et svar jeg kanskje ikke trenger før jeg går ut, men det føles sånn. I min verden er det sånn.

Da begynner tankene å fly til andre situasjoner hvor jeg venter. Jeg er på en del avtalte møter og timer for tiden, det innebærer mange minutter venting. Noen ganger er det 3, andre 24. Ved å tenke over alle minuttene det blir på en uke eller måned, får jeg lettere eksem, eller egentlig er det vel bare stressutslett.

Jeg har høyt blodtrykk. Stresser du mye spør legen, etter at jeg har ventet i noen minutter før jeg kommer inn, og jeg svarer at jeg ikke tror det. Ubevisst serverer jeg en løgn, bare ved å vente på å komme inn har jeg stresset.. For, det har jeg oppdaget, det er sjelden jeg får brukt disse mellomminuttene på en god måte, og for meg er det viktig å bruke tiden, siden jeg er så heldig å få være her.

Heldig, ja, der var jeg over på en annen måte å tenke på. Gjennom mindfulness kjente jeg på tilstedeværelse i  nuet. Disse ufrivillige eller ikke selvvalgte pausene kan gi et øyeblikk med tid til iakttakelse av øyeblikket. Hvordan har jeg det akkurat nå? Hvordan har kroppen det? Hvor varmt er det rundt meg, hvilke lyder hører jeg? Ved å stoppe opp slik kan jeg faktisk merke en vekket nysgjerrighet, og en takknemlighet, hadde det ikke vært for disse åpne minuttene hadde ikke mindfulnesstankene dukket opp.

Hva er det egentlig som er så viktig? Hvorfor denne kverna som bare går og går? Når jeg ser på småfuglene naboen holder liv i, f.eks, så ser jeg at de lever et fullverdig liv de også. Spiser, kvitrer, flyr litt, pusser fjær. Selv om jeg ikke kan sammenligne meg helt med en spurv så tror jeg ikke det er galt å la seg inspirere. Ikke for det,  om spurven hadde vært veldig sulten, og måtte vente på nye matrasjoner, hva da? Kanskje minuttene hadde sneglet seg avgårde for den dunkledde også. 

Nå orker jeg ikke å vente lenger, så nå går jeg ut selv om svaret ikke har kommet. Jeg tar sjansen på øyeblikket.  Og regner med at det går helt fint. Å være eller ikke være, svare eller ikke svare, det er faktisk mye av det det handler om – akkurat nå.