Jeg er avskyr nærmest tanken på at jeg er avhengig av noe, samtidig som jeg setter på kaffen men en gang jeg står opp nesten. Det jeg har merket at jeg gjør før det, er å sjekke mobilen.

Sjokk! Jeg er avhengig av å sjekke mobilen. Som vel betyr at jeg er avhengig av andres oppmerksomhet. Som jeg ser på som en svakhet hos et menneske som nærmer seg 50. For, skal det være viktig? At noen har kontaktet meg de timene jeg sov? Må innrømme at dette har blitt mer intenst med forelskelsen, men dog… Burde kunne sette på kaffen først.

For kaffe, det er en nødvendig start på dagen. Når denne varme drikken får flyte gjennom meg blir jeg atter klar for dagen. Både smaken og lukten gjør noe med meg, gir meg positiv energi og lyst til dagen.

Det stopper ikke ved kaffe og oppmerksomhet, jeg er avhengig av frokost, ativitet i kroppen, god musikk, luft, lys, ro. Tenk det, jeg har blitt avhengig av ro, merker hvordan jeg må ha doser av dette for å hvile i meg selv, få kontakt. Nyter det. Undrer over hvordan jeg holdt ut uten stunder alene. Jeg blir så lett opptatt av de rundt meg at jeg glemmer å vende blikket innover, til egne behov. Dagdrømming har vært en ventil, men da kjenner jeg ikke etter, da flyter jeg rundt i fantasier. Som var en avhengighet jeg nesten har kommet meg ut av.

Hva blir dagens konklusjon? Tror jeg vil beholde det jeg er avhengig av, kanskje vurdere hvor vidt jeg må sjekke telefonen med en gang jeg står opp.. Men, når han ikke er her bare MÅ jeg. 💞