Skrekk og gru, jeg har falt utenfor. Jeg er ikke interessant på jobbmarkedet. Er en slags kompleks left over. Det er selvsagt ingen som har sagt dette, men de jobbene jeg har søkt på fører til avslag, uten begrunnelse,  uten å ha kommet til noe intervju. Jeg mottar noen svar med Beklager,  stillingen er besatt, og tillegger selv at jeg ikke var interessant.  Det blir ikke morsommere å søke jobber av dette, jeg er fortsatt så ny i situasjonen at jeg tar meg personlig nær av avslagene. Misunner virkelig ikke de som har søkt jobber i lang tid, som faktisk klarer å søke på mange jobber på en uke. De er helter!

Jeg ser få jobber som frister, eller som jeg føler meg kompetent til. Ikke har jeg klasse c førerkort, ikke har jeg tidligere erfaring med ditt eller datt, og jeg orker ikke å være lærer. Jeg er en veldig samvittighetsfull og ærekjær ansatt, superseriøs, om jeg først er i en jobb, så vet at den som ansetter meg er heldig. Men, hvordan overbevise noen om det når jeg ikke kan kjøre truck en gang..

Jeg lager figurer og dukker, men hvorfor gjør jeg det? Har ikke solgt noe på lenge, og er ikke sikker på om det er noe poeng å holde på med det heller. Faller utenfor med flere hundre av disse i bagasjen. Det er ikke spesielt motiverende å tenke at de ikke er til noe, samtidig som det føles godt og riktig mens jeg holder på. Nå om dagen holder jeg ikke på, jeg er i et vakuum, ser for meg hvordan kompassnåla spinner rundt, retningen er oppløst. Klarer jeg å slappe av, bare observere det, er det forsåvidt litt interessant.

Jeg leser bloggen til Fortellerkunstner. Det har blitt en viktig opplevelse, så og si hver dag. Hun skriver så bra, og bidrar til åndelig føde. Mange av fortellingene gir rom til ettertanke, moral, visjoner, mening. Kan anbefales, om du som jeg sitter på din tue og svimler litt av den roterende kompassnåla. Setter meg tilbake ved spikkebordet,  og lar humla suse, for å bruke en metafor😉