Nå er det vinter, og med snø. Det er etter forholdene godt skiføre. I Fredrikstad. Da er det bare en ting å gjøre, å komme seg ut i sporet. Om du er som meg da, og har vokst opp med lang vinter og mye skilek. Følelsene det gir å skli avgårde på skiene minner om følelsene av å svømme i vann, kroppen kjennes lettere, og bevegelsene gir på en måte større uttelling.

I går var det søndag, og forholdene var gode, så da gikk alle vi entusiaster i kø gjennom skogen her, opp til skihytta. Det var målet for nesten alle, så der var det ingen grunn til å gå inn en gang, om du ikke ville stå i kø og kjenne på at du gjorde det rette. Nemlig å være ute i sporet en søndag, nyte naturen og mosjon i frisk luft. Se og bli sett. Det ville ikke jeg, så forble ute, hvor det gikk helt fint å spise appelsin og drikke vann. Noe andre også gjorde, av de uten kakao på termos. Hvorfor er vi egentlig så like? Vi er opplært til at på skitur liker vi kakao, appelsin, kvicklunsj, og det er tradisjoner vi holder på, viderefører. Norsk kultur? Er det dette som er noe av vår norske kultur, den vi må holde steinhardt på, og som gjør at vi ikke kunne være med i EU den gangen det var folkeavstemning?

Det er lokal kultur her også, som går på inntaket. Pølse i vaffel. Mange går nok til skihytta for å innta denne, som et dypere mål for skituren. Da er det selvfølgelig en nødvendighet å gå inn, stå i kø, se og bli sett, og endelig nå fram til disken før vaflene er slutt, eller pølsene er utsolgt. Som sagt slapp jeg å risikere denne skuffelsen, siden jeg ikke har lokal forankring, og slipper å ivareta denne kulturen.

Det er mange som følger skisporets kleskoder, og kommer i nasjonalfarget skidress, med matchende lue. Det er aerodynamiske striper og innsydde felter som puster, mye flott på disse draktene. Jeg har ikke brydd meg om dette i unge dager, og ser ingen grunn til å gjøre det nå heller, men lar meg underholde av alle de som følger opp med topp utstyr. Det virker som dette gir en økt selvtillit i sporet, og at en stor vom nærmest føles skult innenfor dressen. Den blir ikke det, og evnene på ski blir heller ikke større. Dette tenker jeg mens jeg er ute og går i kø, og irriterer meg over at jeg la skituren til den travleste turtiden en søndag. Jeg rekker å reflektere over mye mens jeg går sånn, som familierelasjoner, hundehold, overfladiske verdier og status.

Spørsmålet jeg stiller meg er hvor vidt dette egentlig er så sunt, med tanke på at det ikke er bra å stresse. Denne typen naturopplevelser gir meg unektelig mye stress, selv om jeg kjenner på letthet når jeg sklir på skiene, kjenner hvordan turen og luften gir meg røde roser i kinnene når jeg er på vei hjem i bilen, med god samvittighet fordi jeg har vært ute i over en time. Etter å ha tilbakelagt samme distanse utenom rushen er jeg mer rolig, og med de samme positive følelsene i kroppen, så kommer nok til å være mer tidsbevisst om det blir aktuelt en annen søndag. Jeg har ikke behov for å vise fram utstyret mitt, eller å bli sett, det holder med opplevelsen av ski og snø. Nå hører jeg hvor fordomsfull jeg er, det kan selvfølgelig hende at de andre sitter igjen med samme følelser og tanker som meg, men bare har lettere for å tilpasse seg. Som en datter har påpekt for meg; fordommer fordummer!

Leve snø om vinteren, leve skiturer i naturen!