Det er så forunderlig, det menneske vi til en hver tid er nærmest, er oss selv. Og, allikevel er det så vanskelig å se seg selv. Fysisk går det jo, med speil og fotografier, men selv der er det vanskelig. For det vi ser gjenspeiler følelser. Vi har ikke et objektivt syn på oss selv. Jeg nekter å tro jeg går så opp og ned i vekt som jeg ser i speilet, og dobbelthaka og hengekinnene er heller ikke i så hyppig endring. Og dette er bare fysisk..

Noen dager kan jeg mye, jeg er til og med god. Det er bare å nevne et emne, og antakeligvis har jeg noe erfaring, kan noe om det, enten det er hårklipp, religion, sport, været, språk, historie. Spør noen om tilsvarende en annen dag er det bare å gi opp med en gang, er helt ubrukelig egentlig, kan egentlig ikke noe om noe. Jeg tviler på at noen av disse opplevelsene er objektive, igjen er det det subjektive synet på meg selv som slår inn.

Hvor god er jeg, som menneske- eller hvor dårlig er jeg? Er alt jeg gjør styrt ut fra egoisme, som betyr at jeg er beregnende, og bruker menneskene rundt meg, eller lar jeg meg bruke av samme grunn? Egoisme. Det er stygt, slik har jeg iallefall blitt lært opp til å tenke om det, samtidig som det er viktig å ivareta seg selv.

Jeg kan ha en tendens til å framstille meg selv med en nokså utfyllende mangelliste, tenker det er viktig å ikke pynte på virkeligheten. En form for falsk beskjedenhet, kanskje. Blåser opp svakhetene, samtidig som jeg ønsker å bli gjennomskuet på dette.

Så, hvordan oppfattes jeg av andre? Det er utrolig vanskelig å se og forstå. Når noen kommer med beskrivelser av meg kan jeg bli veldig overrasket, ikke kjenne meg helt igjen. Mange ser på meg som mye mer positiv enn jeg kan tenke, et varmt menneske, kan jeg høre. Da må jeg instinktivt snakke meg ned. Og samtidig, møter jeg andre som ser flere nyanser, også de mindre flatterende, da må jeg forsvare meg og snakke meg selv opp. Selv om det kan være gjenkjennelig vil jeg ikke helt være med på det. Ibsen dukker opp, det er nokså nødvendig med livsløgner, kjenner jeg. Tas de fra meg må jeg få noe annet å holde fast i, ellers faller jeg. Uendelig langt og dypt.

Hva forteller det meg om disse andre? Hvordan ser de på seg selv? Det er lett å tenke at de er som meg, speiler seg selv i andre, projiserer sitt, enten positive eller negative sider. Endringsarbeidet og visdommen er noe som krever mye energi, det kommer ikke lett. Så gjelder det å se, om jeg er heldig og får leve lenge, om jeg lykkes med dette arbeidet. Foreløpig har jeg trua, strekker i tålmodigheten, forsøker å være raus.