Ved en tilfeldighet er jeg litt turist i Porsgrunn denne helgen. Bor på et hotell sentralt i byen, i 4.etasje. Det betyr utsikt, siden det er mest lave hus her. Men til hva? Jeg ser noen gater, hus, kirketårn, men blir ikke nevneverdig nysgjerrig.

Det snør. Grått vær og slaps. Det kan være medvirkende årsak til mitt svake engasjement. Jeg gikk litt og tittet i stad, men ble fort forsynt. Før jeg gikk ut spurte jeg han i resepsjonen om hva jeg burde se. Det er ikke noe spesielt å se, sa han. Byen var ikke så gammel, de eldste husene, noen form for bryggerhus, var så dårlig vedlikeholdt at det var ikke noe å se, og skulle han trekke fram noe var det gågata. Ute ble jeg gjort klar over at det egentlig ikke var en gågate, siden den var enveiskjørt. Det han i resepsjonen trakk fram som best var at det bodde mange koselige folk her.

Ute i gatene og på matbutikken så jeg mange vanlige folk. Helt ordinære. Sikkert veldig koselige. En rumensk tigger, og noen rusavhengige. Og mange i biler.

Når jeg er i en liten norsk by, som denne, da føler jeg meg kvalt. Vet ikke hvorfor, men det blir vanskelig å puste. Det blir for forutsigbart, eller noe. Det kan handle om egne følelser av å være stuck på feil sted, som jeg kjente på i tenårene på Hadeland.

Har spist mye god mat her, mer blir det, og er i en forsamling med hyggelige mennesker. Det blir internasjonal folkedansfest om et par timer, med levende musikk. Mye å glede seg til.

Imens holder jeg meg i ro inne, trenger ikke å se mer av byen her. Beklager om jeg fornærmer noen, det er sikkert skjulte skatter her, men jeg overlater til andre å lete dem opp. Jeg leser heller bok og hviler i stresslessen på rommet. Nyter pausen med stoisk ro, uten trang til å løpe ut og gjøre Porsgrunn.

Legger ved 2 bilder av utsikten fra rommet. Som en kan skue, litt fjell omkring.