Mitt indre er laget av gelé. Det føles slik. At kjernen er myk. Bevegelig. Dytter noen borti meg så disser det. Det er lett å se gjennom denne geleen også. Substansen er fast men skjør.

Da dukker det opp en lengsel i meg, en real bombelengsel. Tenk om jeg hadde hatt en kjerne som både var fast og ugjennomtrengelig. Ved dytt ville den vært stabil og i ro, eller eksplodert. Det hadde vært bra noen ganger. En real eksplosjon, som hadde sprengt bort unødig materie. Å kjenne på metallisk fasthet. Det lengter jeg etter.

Respekt for følelser. Hvordan setter jeg meg i respekt, for mine følelser? Om jeg ikke kan akseptere og respektere dem, da kan jeg ikke forvente mer av andre heller. Eller, jeg kan vel forvente det, men uten å lykkes.

Livet er i ferd med å dra fra meg. Jeg henger ikke med på det lenger, forsøker å klamre meg fast, men uten et fast grep. Det kan være at dette er et tegn på forandringer, som vil vise seg med tiden. Et hamskifte.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.