Jeg var på kafé med en venninne i stad, og stilte henne spørsmålet, om hvor hun lever mest. Det er noe som har vært interessant lenge, synes jeg, og det ble en spennende samtale. Hun visste ikke, sa hun først, men kom snart på at hun hele tiden hadde noe å glede seg til. Noe å se fram mot, ja da lever jeg nok litt i framtiden, da, var konklusjonen. Og samtidig snakket vi om det å være til stede her og nå. Jeg har fortsatt en tendens til å leve i fortiden, selv om det er mye bedre nå. Har holdt liv i min egen barndom, basert på til dels mye fantasi, uten at det har ført meg framover. .

Vi kjenner begge til mindfulness, så for begge er det noe strebe etter å være til stede i øyeblikket. Det skjerper sansene, og roer ned mye stress. Vi hadde noe fokus på det, før vi streifet videre til neste tema.

Sitter igjen og tenker mer over dette, for i likhet med andre jeg kjenner som er framtidsfokuserte, er hun en optimist. Det er noe sterkt over disse som vil framover, videre, en energi jeg kan nære meg på. Vi som er mye tilbake i minner er tyngre, på en måte. Energien i fortiden driver oss ikke fram. Det er interessant å lete etter de jeg kjenner som er mer her og nå, hva med dem? Hvordan er den energien? Klarer bare å se for meg barn, og spontan bruk av energi, som naturlig skifter, etter aktivitetene og innholdet.

Jeg kan ikke dy meg, men deler et påskeminne, fra nær fortid. Jeg var i Bohuslän, og overvar KVIRR påskevandring. Det var fint å se ulike kunstnere, og publikum. Stemningen var god, og mange var så åpne for nye inntrykk. Det var fint, inspirerende. På Gerlesborgskolan hadde elevene utstilling, og på bildet ses en kreativ måte å stille ut bilder på, samtidig med noe av den vakre utsikten fra elevatelieret. Når jeg sto der inne skulle jeg ønske jeg var ung, og hadde vært elev ved skolen. Nå som jeg har fått øyne opp for skolen kan jeg i det minste besøke utstillinger innimellom, og glede meg over det.😊 Prøve å være her og nå.