Jeg hørte et foredrag om kjærlighet i går, med Bjørk Matheasdatter. Hun snakket om de to viktigste ordene i kjærlighet, nemlig unnskyld og takk.

Det ga meg noe å tenke over. For jeg bruker ordene, men kan sikkert bruke dem mer. Når jeg blir møtt med ordene, merker jeg også effekten av dem. Hvor viktig det er å høre Unnskyld noen ganger, og også takk, som balsam.

Når skal vi si unnskyld? Når den andre har blitt såret for noe vi har sagt, eller ikke sagt, gjort eller ikke gjort. Det er jo dessverre sånn at vi sårer våre nærmeste, de vi elsker, noen ganger. Det går ikke an å unngå det. Men, ifølge Bjørk er det da viktig å rydde opp ved å si unnskyld, og mene det, selvfølgelig.

De vi elsker kan være kjæresten, barn, søsken, foreldre, venner, de som står oss nær. Tenker over det også, fordi det er få jeg tenker jeg elsker, og fordi det er lett å glemme hva slags kraft vi har på hverandre. Det er ikke noe som kjennes bedre enn å bli elsket. Den roen, tryggheten og gleden det frambringer. Og hvor skjørt det er, hvor lett det er å føle seg såret av de samme få og veldig viktige personene i ens liv.

Det andre viktige ordet var takk, som vi kan være rause med. Hun kom med et eksempel om å takke når partneren hadde ryddet oppvask. Selv om vi lett kan tenke at det er en selvfølge, at oppvask må deles, så kan vi takke hverandre. Hadde vi vært alene hadde det ikke vært noen å dele med. Godt å få en takk, ikke ta den andre for gitt.

Det er godt å kjenne på takknemlighet over de jeg elsker. Det jeg får, det jeg kan gi, det jeg lærer. Ved å elske føler jeg meg rik på en fantastisk måte, som ikke kan sammenliknes med noe, tror jeg.

Berøring er også viktig i kjærlighet, det er en nødvendighet for å kjenne sterk tilknytning til hverandre. Det er lett å tenke berøring med en kjæreste, men barna var jeg mye mer fysisk nær når de var små, og søsken og venner berører jeg lite. Det handler nok mye om kultur, for voksne venner i Italia går arm i arm i grupper mye oftere enn oss her i Fredrikstad..

Det var et flott foredrag, som fikk meg til å gråte. Det åpnet opp noe i meg. Som jeg takker for. Og nå lever det videre i meg, og skal garantert være med å farge arbeidsdagen som ligger foran meg.