For et ord, karrierevalg. Selv i dag som godt voksen skremmer det meg. Karriere er skummelt nok. Det er jo utrolig viktig å gjøre karriere. Viktig for samfunnet, personlig utvikling, identitet, økonomi, status, levekår. Kunne sikkert ramset opp mye mer, men blir så stressa. Fordi jeg ikke klarer å kjenne på at det er viktig for meg. Tror jeg kunne vært fornøyd med å være noens kone, om vi hadde det godt sammen, og jeg ikke hadde trengt å skaffe penger.

Valg er minst like skremmende. Ved hvert valg vi står ovenfor er det flere muligheter. Muligheter for å gjøre noe rett, noe galt, noe bra eller noe dårlig. Det er akkurat som valg krever en innsikt vi ofte ikke har før etterpå. Når valget er tatt, og vi sitter i det. Selvfølgelig kan valg endres, vi kan ta nye valg.

Når det gjelder karrierevalg blir dette stort og avgjørende. For først tar vi valget, og jobber mot målet, som kan ta mange år. Hardt arbeid på videregående skole for å komme inn på ønskede studier, studere i årevis, som gjerne vil bety flytting til nytt sted, med etablering av nytt nettverk, deltidsjobber og eksamensnerver. Etter å ha fullført utdannelsen gjelder det så å finne jobben, som betyr å sende søknader, noen ganger være heldig nok til å komme på et nervepirrende intervju, og i lykkerus ha fått jobb. Så er det bare å gjøre jobben, leve og ånde for den, og forhåpentligvis kjenne at det var rett valg.

Noen ender opp med å kjenne at det ikke er riktig jobb, at det blir mer og mer feil etter som årene går. Da kan ringen være sluttet, som min ring er nå, hvor jeg står ovenfor ordet karrierevalg, og skjelver. Hva vil jeg, hva kan jeg, hvor skal jeg, og hvorfor? Trenger jeg å bevise noe, for meg selv eller andre? Jeg trenger penger til å dekke utgifter, men hva jeg skal gjøre for å nå det målet klarer jeg ikke å se. Her er det tett tåke. Forholder meg til øyeblikket og det frie sesongarbeidet så lenge det varer. Og nyter det.