Ikke som hjelp!, det er ikke snakk om noen krise her, men tanker rundt det å gi og få hjelp, tørre å be om eller ikke ville ha hjelp, det å ville hjelpe men ikke få lov. Sånne tanker.

Det begynte med at jeg fikk hjelp i hagen, av min kjære. Jeg hadde ikke bedt om eller forventet det, og ble nærmest forlegen av at han ville hjelpe. Han tok initiativ, og satte igang uten at jeg måtte engasjere meg, det var litt rart, uvant. Jeg likte å se på at han jobbet, og ble takknemlig, men er usikker på hvor godt jeg viste det. Jeg ble nemlig litt stresset også, fordi jeg ikke styrte arbeidet, og heller ikke deltok så aktivt, selv om det var på mitt sted, og i min interesse.

Da var det noe annet da jeg endelig en dag kunne reise til han og hjelpe til med hagearbeid. Jeg hadde stor glede av det, og følte meg ikke på langt nær så slapp som jeg kan gjøre i egen hage. Det slo meg at det kan være lettere å hjelpe andre enn å få hjelp. Rart igrunn, at det ikke er like naturlig å få hjelp som å gi det. Arbeidet blir lettere når man gjør det sammen, og det går unektelig fortere.

Det får meg til å tenke på hvor vidt jeg har turt å be om hjelp når jeg har trengt det, eller ikke. Jeg har kjent på det å stå i mye tungt alene, og det har vært vondt. Men, hvor mye har jeg egentlig spurt om hjelp fra noen? Ved å tenke over det, kjenne etter, vet jeg at det har vært sjelden. Jeg har følt det som en selvfølge at jeg skal stå i mitt, ikke bry andre med det. Samtidig husker jeg hvordan jeg har reagert når jeg har spurt om hjelp, og vedkommende ikke har kunnet hjelpe. Trolig er jeg både stolt og sta, og samtidig sårbar, for ved å be om hjelp, kan en risikere at det ikke passer, og da kan det for eksempel oppfattes som en avvisning, selv om det ikke trenger å være det.

Det kan også oppleves som avvisning når en tilbyr seg å hjelpe, og den andre takker nei. Det er noe jeg har tatt personlig mange ganger, tenkt at andre ikke vil ha min hjelp, vurdert om det er fordi jeg jobber for sakte, er for svak, ikke nøyaktig nok, for lite strukturert, i veien. Det har ikke slått meg at andre kan tenke akkurat det samme om meg, når jeg har takket nei, selv om de har kunnet oppfatte at jeg trengte hjelp.

Hva blir så resultatet av dette? Ved å stå i ting alene blir en svakere, problemer virker større, dagene lengre, ikke minst mindre latter. Jeg tror jeg skal tørre å spørre mer om hjelp i framtiden. Da er det også noe å feire. Når jobben er gjort passer det med påskjønnelser, gjerne iform av deilig mat og drikke, som smaker mye bedre i selskap med andre.

Her er et bilde fra jeg hjalp en venninne med snekkerarbeid. Det var utrolig hva vi klarte, og hun disket opp med deilig middag etterpå. Vi var veldig stolte av hva vi klarte. 💪